Noe av det viktigste som har skjedd

Det store vendepunktet i Lise og Ludvigs liv kom i et møtelokale på Eidsvoll. En mulig skilsmisse lå og lurte, men som Lise uttrykker det i boken, «det blir ikke skilsmisse, men frelse for hele familien».

76 år gamle Lise Wenche Karlsen, som mange naturlig nok forbinder med Evangeliesenteret, kan se tilbake på et omskiftelig liv. I denne selvbiografien lærer vi henne bedre å kjenne. Hun forteller åpent om utfordringene i barndom og unge år, og om møte med ham som seinere ble ektefellen, Ludvig Karlsen.

Fact box

Barndomshjem med alkoholmisbruk

Hun vokste selv opp i et hjem der alkoholen virket sterkt nedbrytende. Det medførte at hun i perioder måtte bo hos andre familiemedlemmer. I tenårene kom hun inn i dårlige ungdomsmiljøer.

I København fikk hun en kjæreste, hun ble gravid og fødte en datter. I denne perioden fikk hun også prøve tilværelsen bak fengselsmurene.

Egen familie

Lises ønske var å reise til sjøs, men så møtte hun Ludvig. Etterjulsvinteren 1965 fikk de en datter sammen, begge hadde barn fra før. Ikke lenge etter fødselen måtte Ludvig i fengsel for ulike lovovertredelser. Slik startet deres familieliv. Seinere fikk de to barn til, en sønn og en datter.

Det store vendepunktet i Lise og Ludvigs liv kom i et møtelokale på Eidsvoll. En mulig skilsmisse lå og lurte, men som Lise uttrykker det i boken, «det blir ikke skilsmisse, men frelse for hele familien».

Det startet i en garasje

Det som ble til Evangeliesentrene, startet i en garasje i Tønsberg. Den formelle stiftelsesdagen var 2. juli 1983, da var Pinsevennenes Evangeliesenter en realitet. Og den videre oppbygging og utvikling av dette arbeidet kan ganske visst betegnes som et mirakuløst innslag i norsk kristenliv.

Ikke alle satte like stor pris på, eller anerkjente Evangeliesenterets metoder for rusomsorg, men etter hvert fikk de en plass også når offentlige midler skulle tildeles denne sektoren. I 1997 fikk Ludvig Karlsen tildelt Kongens fortjenestemedalje, noe som betydde mye for ekteparet.

Østerbo

Lise forteller ganske inngående om livets tildragelser, om sykdom og familiære utfordringer og om livet i offentligheten. Vi får historien om Østerbo, der Evangeliesenteret fikk både kirke og stor møtehall og om skoledriften som bevegelsen har stått for.

Lise har et eget kapittel om de mange turene både hun og mannen har hatt til Israel, landet har hatt stor betydning for dem begge.

Hun beretter om hvordan det var å bli utsatt for offentlig kritikk og et veldig mediekjør rettet mot sentervirksomheten.

Selv har Lise Karlsen engasjert seg politisk. Hun har vært i Oslo bystyre for KrF og vararepresentant til Stortinget for samme parti.

Ektemannen Ludvig døde i 2004. Fram til 2010 var det Lise som var daglig leder for Evangeliesenteret.

Mange takke-sukk

Jeg tror mange vil finne Lise Karlsens selvbiografi både spennende og inspirerende. Boken er litt for detaljert og kunne med fordel ha blitt forkortet og tettere redigert.

Men det blir nok mange takke-sukk fra en leserkrets som setter stor pris på Lises (og Ludvigs) livsinnsats. Evangeliesenteret er noe av det viktigste og største som har skjedd på kirkens mark de siste tiårene.