Nikodemuser om natten

Bussen sneglet seg sakte fram i mørket. Veien var svært smal og slett ikke beregnet for store busser. Jeg tenkte med meg selv at det kan da umulig være noen restaurant her ute i ingenmannsland.

Vi hadde besøkt Bethlehem med Bibelskolen «First: Israel» og Caspari- kurset «Discovering Jesus in his Jewish Context», og dagens utflukt skulle avsluttes med middag på en restaurant et stykke utenfor Betlehem. Der skulle også to MBBere (Muslim background believers) møte oss.

Tidligere samme dagen hadde vi besøkt og snakket med to kirkeledere i Betlehem; spennende møter med personer som lever ut evangeliet i en vanskelig hverdag. Men dette siste møtet var annerledes, og enda mer spesielt. Muslimer som kommer til tro på Jesus, gjør ofte dette trosspranget med fare for sitt liv. Derfor var veien til møtestedet og restauranten svært kronglet og i ly av mørket.

Vi fant til slutt kveldens sted for bespisning. «Restaurant» ville jeg nok ikke ha kalt det store teltet som var reist opp her ute i ingenmannsland. Men det var ingen grunn til å klage på maten, deilige salater, humus og pitot, lammestek og kylling. Da måltidet ble avsluttet med tyrkisk kaffe, satte vi oss tett sammen i en lukket ring for å høre historiene til våre gjester denne kvelden. Historiene til to tidligere muslimer, nå Jesus-troende.

Det er mange av dem etter hvert i Midtøsten, men sikre tall finnes vel knapt for de fleste lever i skjul. En egyptisk kilde som sies å være pålitelig, sier at tre millioner muslimer har kommet til tro etter den arabiske våren. Og det var spenning i den mørke høstkvelden; frykten for at noen skulle høre det som ble fortalt i mørket, var reelt til stede.

Så er det et faktum at de fleste tidligere muslimer og Jesus-troende ultraortodokse jøder er såkalte hemmelige troende, «nikodemuser om natten». Prisen for å stå fram er fortsatt for høy. Men er det ikke en menneskerett, kan vi spørre, å velge sin tro. I den vestlige verden så er det nok det, men slik er ikke omstendighetene i Midtøsten. En jøde som tror på jøden Jesus, er ifølge israelsk lov ikke lenger å anses som jøde. Og en muslim som aksepterer Jesus, regnes ikke lenger som en sann araber.

Den messianske bevegelsen i Israel er i vekst, men veien er ennå langt fram til full anerkjennelse. Men mens de Jesus-troende jødene i Israel stort sett får være i fred, er situasjonen i Midtøsten for MBBere som har valgt å forlate islam, svært farlig. Ofte er eneste utvei å emigrere. Og slik tømmes Midtøsten sakte men sikkert også for kristne.

I 1950 utgjorde de kristne i Israel og på Vestbredden cirka 20 prosent av den arabiske befolkningen, i dag er den nede i et lavt enkeltsiffer. Tusenvis av kristne har forlatt Jerusalem, Vestbredden, Gaza og nord-Israel de siste 50 årene. Både Betlehem og Nasaret har hatt en majoritetsbefolkning av kristne. Det er ikke tilfelle i dag. Og i Midtøsten utgjorde de kristne for 100 år siden også cirka 20 prosent av befolkningen. I dag har tallet falt til én prosent.

Den ene pastoren som vi møtte i Betlehem denne dagen, understreket at de kristne likevel måtte bli i området. «Noen må være her når innhøstningen begynner», understreket pastoren. Han var overbevist om at Jesus forberedte en vekkelse blant muslimer. Mange muslimer kommer til kirken, fortalte han oss, men han fortalte også om drapstrusler både for dem som kommer og for dem som døper dem til kristen tro.

«Det koster», la han til. «Men lyset trengs enda mer på de mørke stedene. Frykt og tvil er djevelens våpen. Kirken har vært her i 2000 år, men den er i ferd med å forsvinne. Derfor er det enda viktigere at vi blir», var hans overbevisende budskap.

Det var blitt sent før vi takket for oss og begynte på tilbakeveien til Jerusalem. Noen hadde delt sine historier, gitt et innblikk i en virkelighet som var fjern og ukjent for de fleste av oss.

Bibelen lærer oss at livet er hellig. Hvert menneske har en unik verdi. Men når vi fikk vite at 80 prosent av palestinske elever i en tiendeklasse nylig hadde svart at de ville bli martyrer, når de blir spurt om hva de ville bli når de ble store, er noe riv ruskende galt. I en Mishna-traktat står det: «at om noen lar en person gå til grunne, er det å betrakte som om hele verden har gått til grunne. Men den som redder en person, er å betrakte som om han har reddet hele verden.» Så hellig er livet.