NIDAROS: Domprost Ragnhild Jepsen har invitert fredsarbeider Petter Skauen (bildet), TV2-reporter Fredrik Græsvik og musiker Malek Jandali fra Syria, til å samtale om tro, håp og rettferdighet. – Disse tre stemmene hjelper oss til å reflektere. De har vært steder i verden der verdier settes på prøve, sier hun i Nidarosdomen søndag kveld under Olavsfestdagene.

Når verdier settes på prøve

Hvordan kan man bevare troen, håpet og synes på rettferdighet i møte med krig og elendighet?

Lav hvisking flyter forsiktig mellom benkeradene og pinnestolene. Et stille ekko ruver mellom steinveggene. Dunkle lys fra taket åpner opp det ellers mørklagt rommet.

Det er nesten stille.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er nesten mørkt.

Tre tomme stoler venter. De venter på tre ulike stemmer. De venter på tro, håp og rettferdighet, som sammen utgjør verdiene under Olavsfestdagene i Trondheim.

Når verdier utfordres

Domprost Ragnhild Jepsen har invitert til samtale i Nidarosdomen, og med seg har hun Petter Skauen, Fredrik Græsvik og Malek Jandali. På hver sin måte og med ulike ord, skal de få bruke sine stemmer. Likevel er det en kvinnes stemme som mangler. Vera Baboun er ordfører i Betlehem, og i en pågående og spent konflikt er hennes førsteprioritet hennes folk og hjemland.

Det er nettopp slike situasjoner som gjør at de tre mennene nå fyller stolene på scenen i Trondheims-katedralen. Livet har gjort mennene rike på opplevelser som har utfordret troen, håpet og rettferdigheten.

Rettferdighet

– Troen er drivkraften og engasjementet, begynner domprosten.

– Mens håpet er det som løfter, holder oss fast og gir styrke til å gå den ekstra milen. Er rettferdighet, summen av disse, spør hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

RETTFERDIGHET: TV-reporter Fredrik Græsvik, har mange ganger stått overfor situasjoner som har utfordret. – Objektivitet i krigsjournalistikk finnes ikke. Når det er snakk om barn som lider, skal man ikke være objektiv, sier Græsvik.

– Rettferdighet er kanskje det mest utfordrende av disse tre, sier hun og vender seg mot den hjemvendte TV2-reporteren, som mang en gang har han stått overfor situasjoner som har utfordret hans syn på rettferdighet.

– Jeg tror ikke på rettferdighet, sier han, men tar seg i det.

– Jeg tror på rettferdigheten i mennesket, men ikke i verden.

Græsvik har sett mye godt på sine reportasjereiser.

– Samtidig har jeg sett grusomheter jeg aldri trodde jeg skulle oppleve, sier han.

Noen historier har festet seg mer enn andre. Som ung reporter i Rwanda, eller «helvetes forgård», som han kaller det, møter han en to år gammel gutt som går alene en tidlig morgen.

– Hva gjør man, skal man løfte han opp og ta ham med seg? Da klarer man ikke å sette ham ned igjen, sier Græsvik.

Han påpeker at man ikke kan hjelpe alle mennesker, men det er noe helt spesielt med barn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Det er derfor jeg gjør det jeg gjør. Barn især fortjener rettferdighet. Selv om det er vondt å se grusomheter og død, gjør jeg det jeg gjør, for at mennesker gjennom TV-skjermen skal bli konfrontert med en virkelighet som de kan gjøre noe med, understreker reporteren.

Barn som inspirerer

Rene toner svever ut av flygelet som syriske Malek Jandali sitter ved. Han ber publikum om å lukke øynene. Han ser framfor seg med vidåpne øyne. Speidende? Søkende? Lengtende? Han spiller. De lytter.

Ifølge musikeren, var det konflikten i Syria som vekket den sanne musikeren i ham. Før den hadde han vært en løgner, sier han.

– Etter revolusjonen ble jeg sannferdig. Jeg hadde en egen revolusjon på innsiden, og det var barn i flyktningleirene som inspirert meg, forteller Jandali.

I likhet med Græsvik, er det barna som er Jandalis drivkraft og motivasjon.

I dag lever han i eksil i Amerika, men er lidenskapelig opptatt av situasjonen i hjemlandet. Hjemme har han en krukke med jord fra Syria. Den fylte han under et besøk i en flyktningleir.

– Syriske barn lider, men i dag har de en annen frihet enn før revolusjonen. De bekjenner seg ikke til Assad. De sverger ikke sitt liv, sin sjel og sitt blod til regimet, slik vi gjorde da jeg var ung, understreker han.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Men de lider, og det er vi som må gjøre noe med det. Noen ganger er sannheten stygg, men den er likevel sann, sier han hardt, med en mild stemme.

– Hva er mer umoralsk enn å skade, eller enda verre, å drepe et barn? Vær et menneske, og om ikke annet - hjelp ett barn, oppfordrer syriske Jandali.

Fred som leves

Fredsarbeideren Petter Skauen skal snart pensjoneres fra jobben i Kirkens Nødhjelp, men han vil aldri slutte med å jobbe for fred.

Søndag formiddag holdt han gudstjeneste under høymessen i Nidarosdomen om nettopp, tro, håp og rettferdighet.

– Det finnes ingen formel for å skape fred. Hver konflikt lever sitt liv og har ulike løsninger, sier han og peker på gjensidig tillit som en viktig nøkkel.

Som mangeårig megler og fredsarbeider i Latin- og Mellom-Amerika har han ikke alltid trodd på fred eller fredlige løsninger.

– Fred er noe som må settes ut i praksis. Det nytter ikke alltid med fred på et papir med et par signaturer. Fred må leves, understreker Skauen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Troen som fred

Skauen har sett hvordan folk i krig har brukt troen og korset som et redskap for fred.

– Korset ble ikke satt i verden for Guds skyld, men for menneskers skyld. Noen ganger må vi be «Gud, gi oss tro fortsatt», sier han.

– Vi skjønner ikke alt, og av og til er det eneste vi kan gjøre, å finne fred i troen og i korsets sprik, understreker fredsarbeideren.

Når Skauen har stått overfor utfordringer i sitt arbeid, har han flere ganger opplevd at troen har blitt rokket ved.

– Jeg har hatt kimer av tvil, men i de øyeblikkene, har det vært mennesker som har trodd for meg, også blant de som har lidd nød under krig, forteller fredsarbeideren.

– I krig og fred handler det noen ganger om å tro på korset, helt inn i døden, poengterer Skauen.

En stemme for andre

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Musiker Malek Jandali har flere ganger lurt på hva musikk er godt for, når hjemlandet er i krig. Men gjennom musikken vil han gi en stemme til de som lider i krig og nød.

Han setter seg ved flygelet og ser framfor seg. Speidende? Søkende? Lengtende? Publikum lytter, og han legger en siste, dyp tone. De klapper, og det blir stille.

Nok en gang fyller ekkoet Nidarosdomen.

Les også
6 millioner til restaurering av orgel i Nidarosdomen
Les også
Nidarosdomen åpner døren for flere religionerFlerreligiøs pilegrimsvandring