Når redselen tar oss

Ytre press er ikke nødvendigvis det verste en kristen kirke kan stå overfor.

Når vi er redde, opptrer vi annerledes enn ellers. Problemer kan virke større enn de egentlig er. Og løsningene kan komme helt ut av syne. Slik kan frykten virke lammende.

I 2015 har vi sett flere tilløp til sprekkdannelser i den egentlig ganske uvanlige harmonien vi har levd i de siste tiårene her i landet. Også blant kristne ser vi tendenser til at flere er engstelige. En rekke ytringer både i sosiale medier og i debattspaltene her i avisen tyder på det.

LES:Dette hendte i verden i 2015

Når vi står og ser på en utvikling som går i gal retning, og som vi ikke makter å snu, er det ikke så rart at man kan bli urolig. De ytre faktorene kan være ganske forskjellige. I vinter var flere redde forRussland. Ut på høsten harflyktningkrisen gitt ny næring til dem som er redde for muslimsk overtakelse. Og oppunder jul fikk vi igjen nye runder omskolegudstjenester og religionens plass i den moderne offentlighet. I år opplevde vi det ganske eiendommelige at også juletregang ble problematisert.

Hvis landets aktive kristne hadde vært like hårsåre overfor moderne sekularisme som en del sekularister er overfor kristendom, hadde harmonien i det norske samfunnet for lengst vært truet.

Når det gjelder islamistisk terror, fikk året en urovekkende start med angrepene iParis og København. Og selvsagt IS’ herjinger. Et lyspunkt i høst har vært å registrere hvordan flere nå påpeker muslimske lederes ansvar for å ideologisk og teologisk opprydning i egne rekker. Likevel må vi også i Norge erkjenne sammenhengen mellom tendensene til polarisert debatt og det at vi gjennom mange år har vært for lite villige til å snakke om hva den muslimske innvandringen gjør med samfunnet.

Når det gjelder avkristning i Norge, er det likevel urimelig å legge skylden på muslimene. Det er vi selv som står for avkristningen. Både gjennom en aktiv sekulariseringspolitikk, og gjennom dalende oppslutning om kirkelige aktiviteter og synkende bibelkunnskap.

I høst verserte et godt sitat fraÅpne Dørers grunnlegger Broder Andreas. Han ble spurt om å kommentere det at kirker flere steder i Europa blir omgjort til moskeer. Dette synes han selvsagt er trist, menBroder Andreas kom likevel med en svært viktig påpekning: Det største problemet er ikke at kirkene blir moskeer, men at de var tomme i utgangspunktet.

I Bibelen finner vi stadig mennesker som står overfor vanskelige situasjoner, og som er redde. De ser ikke veien ut av problemene. Men gang på gang blir de møtt med følgende budskap fra himmelen: «Frykt ikke!» og «Vær ikke redde!»

På sett og vis kan hilsenen virke absurd. Fordi den står i så sterk kontrast til de synlige realitetene. Men vår Gud er mer enn en mytologisk skikkelse. Som kristne kan vi få tro at Herren holder sine løfter. Om situasjonen ser dyster ut, kan vi derfor likevel få glede oss.

Den kristne kirke har gjennom hele sin historie vært en protestbevegelse. Den er ikke først og fremst en politisk størrelse eller maktfaktor, og må ikke bli det. Men kirken er i sitt vesen et vitnesbyrd om at det finnes en annen virkelighet enn den vi kan se, og om at det finnes en rettferdighet som overgår den vi selv er i stand til å etablere.

Når vi noen ganger kan tenke at kirken ser ut til å være uten motstandskraft, kan vi derfor få stole på Jesus. Det finnes ingen naturlov som sier at hvis muslimene kommer, så vinner de. Det finnes heller ingen naturlov som sier at en sekulær verdensorden kommer til å ta over. Snarere vitner historien tydelig om at menneskene ikke klarer å kvitte seg med Gud.

Kirken har vært gjennom vanskelige tider før. Ytre press er ikke nødvendigvis det verste en kristen kirke kan stå overfor. Og det er nettopp i møte med utfordringer at den norske oversettelsen av Lina Sandells vakre sang kommer til sin rett: «Ingen er så trygg i fare». Eller som vi over 30 ganger leser i Bibelen: «Frykt ikke!»

Rundt Jesu fødsel finner vi flere slike oppfordringer. Først sier engelen «Frykt ikke» til døperen Johannes’ far Sakarja i Luk 1:13. Så er det Maria, Jesu mor, som får den samme hilsenen i Luk 1:30. Noen vers senere er det gjeterne på marken som får den samme hilsenen i 2:10-11: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.» Til ham kan vi sette vårt håp. Også i vanskelige tider. Ikke minst da.

Ytre press er ikke nødvendigvis det verste en kristen kirke kan stå overfor.