Når misjonskallet ikke går til Afrika, men til boligblokkene i sentrum

Det kalles disippelgjøring. Og det nytter.

De siste par ukene har jeg gjentatte ganger fått observere en liten gjeng unge mennesker fortelle fra misjonsmarken. Med glødende øyne og stor iver har de vitnet på gudstjenester, forklart på menighetsmøte, boblet i samtaler... Det funket!

Vi nådde ut til ungdommene. Gud lot mirakler skje. Det regnet så mye i de omliggende byene at kjellere ble full av vann, mens vi hadde grillfest i parken og snakket om Jesus med mennesker som ikke kjente han – uten en regndråpe!

Hvis vi nå spoler tilbake noen måneder. Jeg prater med min gode venn Pavlina. Hun forteller om Bob og Tim, ungdomslederne i menigheten hennes. De har fått en ide. Mission Week i hjembyen deres. Jeg lytter, kjenner jeg blir småskeptisk, lettere forundret.

Jeg sier det ikke, men det suser og går i topplokket. Hvorfor der? Hvorfor Albrechtice? Det er jo en oppegående ungdomsgruppe der. Hadde det ikke vært bedre å fokusere på andre steder? Jeg lytter videre. Hva gjør Ånden?

Albrechtice er en småby/stor landsby i det østlige Tsjekkia. Landet er et av verdens mest ateistiske, men i dette lille nordøstlige hjørnet bor det en del kristne. De aller fleste av dem tilhører den silesiske lutherske kirken, eller kirke som springer ut fra denne. De har det til felles at kulturen og språket deres er en blanding av tsjekkisk, polsk og litt tysk, eller kanskje rettere sagt, en egen kultur og språk beslektet med disse landene.

På en åskam, rett i utkanten av det lille sentrumet, ligger en stor rød kirke. En livlig luthersk menighet med en herlig gjeng ungdommer har base i det ærbødige gamle bygget. I flere år har disse ungdommene bidratt på Mission Weeks, relasjonsbaserte evangeliseringsuker, rundt om i andre byer i Tsjekkia. Men i år vil de noe annet, de vil ha Mission Week i sin egen hjemby. De har hatt en aha-opplevelse.

De som tilhører menigheten i Albrechtice, bor for det meste i boliger i utkanten av byen. Det har de gjort i generasjoner. De snakker dialekten/språket panasemu, de går i kirken, har fellesskap seg imellom, er fornøyde og takknemlige. Midt i den lille byen er det en håndfull høyblokker, bygd under kommunisttiden.

De som bor der snakker for det meste tsjekkisk, ikke panasemu. De er i all hovedsak innflyttere til byen og jobber i tungindustri eller gruvedrift. Og ingen av dem er en del av kirka. Den lille småbyen kan nærmest deles i to, de som bor i hus, og de som bor i blokker.

En liten gjeng ungdommer fra Albrechtice opplever et kall. Et kall til å gå. Til å krysse grenser, veldig små geografisk, langt større kulturelt. De er kalt til å bringe nyhetene om Jesus til ungdommer som ikke kjenner han, og som, høyst sannsynlig, ikke kjenner noen som kjenner han. De forteller om tre ungdommer fra blokkene som har tatt sitt eget liv det siste året.

De planlegger. De ber. Inviterer et team fra Norge. Et fra nabobyen. Snakker om hvordan de kan følge opp. De er klare. Siste uka i august er det Mission Week i parken mellom blokkene. Gud stiller opp. Og siden har jeg fått sitte og høre på 4 begeistrede unge nordmenn. Misjon skjer.

To ting som slår meg. 1. Lignende situasjoner finner vi over hele Europa. 2. Pavlina og et par venner har investert i Bob og Tim gjennom flere år.

For å ta det andre først. Pavlina og vennene. De har ledet ungdomsgruppe. Hatt bibelgruppe. Tatt Bob, Tim og andre med på Mission Week til andre steder. Kjørt dem på leirer. Bedt for dem. Bedt med dem.

De har gjort akkurat det samme som hundrevis av nordmenn gjør uker inn og uker ut. Det kalles disippelgjøring. Og det nytter. Pavlina så ikke «makedoneren» som stod og vinket på dem mellom blokkene i Albrechtice. Bob og Tim så han, men de kunne ikke gjort det uten at noen hadde investert i dem først.

Det andre. Slike unådde lommer finnes over hele Europa. Større eller mindre områder og/eller grupperinger, som av en eller flere grunner har få eller ingen kristne. Ofte handler det om at nye områder er bygd opp uten at vi som kirke har hengt med i svingene, eller fått lov til å gjøre det.

I Norge har det de siste par tiårene skjedd en mobilisering på menighetsplanting inn i mange slike områder. I byer som Kristiansand og Stavanger handler det ikke nødvendigvis om at det ikke bor kristne der, men at vi som kirke er på offensiven og skaper lokalt forankrede fellesskap, der de som er kristne kan tilhøre og de som ikke er det kan finne Jesus gjennom. I andre steder av Norge vil situasjonen nærme seg den tsjekkiske.

For noen år siden møtte jeg en britisk misjonær som nylig hadde flyttet til en spansk by med over 30.000 innbyggere, og ingen menighet, hverken evangelisk eller katolsk.

Det finnes mange flere slike byer i Spania, de fleste av dem mindre, men like fullt uten et kristent fellesskap. I Tsjekkia vet jeg om haugevis av byer som har en lignende utfordring som den i Albrechtice, bare med mange flere innbyggere. Lista kunne fortsatt. Spørsmålet er dette: Hvem skal sendes, hvem vil gå? Og hvem vil investere i de som skal gå om 10 år?