Når media kritiserer kristelig arbeid

Kirker må også regne med et kritisk søkelys. Det kan bidra til at overgrep avdekkes, til at feil rettes opp, og ikke minst kan det virke preventivt slik at man tenker seg nøyere om før man gjør noe dumt.

Det har i den siste tiden vært flere saker i media hvor kristent arbeid blir kritisert. Redaksjonen i de kristne avisene har mye positivt stoff om det kristne livet og menighetsarbeid, men de tar altså i økende grad opp usunne forhold.

I vårt åpne demokrati vil vi at pressen skal avdekke problemer i samfunnet og på den måten bidra til å skape et bedre samfunn. Kirker må også regne med et kritisk søkelys. Det kan bidra til at overgrep avdekkes, til at feil rettes opp, og ikke minst kan det virke preventivt slik at man tenker seg nøyere om før man gjør noe dumt. Historien viser at det er nødvendig med et slikt korrektiv fra media også for kirken.

Medias interesse for kirken innebærer at vi må trene på å svare for oss. Her er det mange feil som kan gjøres. Artikkelen i Dagen skrevet avAndreas Hegertun er lesverdig(DagensDebatt.no, 21. mai 2016). Det er en fristelse å ikke svare media når en blir spurt fordi media ofte virker forutinntatte, fordi det kan gå ut over andre kollegaer som er i «hardt vær» eller fordi man rett å slett ikke har lyst til å være kritisk, men positiv.

Kirken bør være offensiv i møte med media og snakke på en måte som ikke skaper unødige negative reaksjoner i omgivelsene. En bør derfor tilstrebe å respondere på en rask og positiv måte. Samtidig er det også viktig å ikke gå for langt i å komme omgivelsene i møte. Det er fristende, og kan kanskje lindre på kort sikt, men skaper utfordringer på lengre sikt.

Det er ikke samfunnet som skal styre hva vi sier, men kirkene vi leder. Går man ofte for langt i å imøtekomme forventninger i omgivelsene, kan det blant annet bidra til at det blir vanskeligere å forkynne og snakke om utfordrende tema som for eksempel omvendelse, overgivelse, misjonskall og fortapelse.

I en del tilfeller er det klokt å vente med å uttale seg til en vet mer. Ofte har man ikke tilstrekkelig kunnskap i saker som angår andre, for eksempel kollegaer i andre kirker. Som ledere vet vi at kunnskap om detaljer ofte kan være helt avgjørende for hvordan en sak vurderes.

En annen fallgruve er å være unødig kritisk og skarp. Det er en del av dette i pressen, men enda mer i sosiale medier. Om en vil bidra til å bygge Guds kirke, så må en opptre som en god ambassadør. Når man er unødig skarp, spydig eller ufin, bidrar en ikke til kirkebygging. Er man i tvil om det en skriver er byggende, så er det fornuftig å «sove på det» og la andre med kritisk sans lese det en skriver eller vil si.

Samtidig mener jeg håndverket som gjøres i media for ofte ikke har en metodisk kvalitet som kan forventes. Ikke sjeldent er journalistene forutinntatte og har en agenda når de går inn i saken. Framstillingen blir også ofte for krass til å være sakssvarende.

En er dessuten ikke tilstrekkelig kildekritisk, spesielt i starten. Det ender rett som det er opp med at første artikkel om et tema binder journalisten, og en får en følelse at alt etterpå er et forsøk på å forsvare den første artikkelen.

Sakene som det skrives om blir da ikke dekket på en noenlunde nøytral måte. Dette er egentlig en sterk form for inhabilitet, fordi journalist og redaktør får en stor egeninteresse i å lande saken slik at mediet ikke havner i et dårlig lys.

Jeg synes også at saker i en del tilfeller bygger for mye på samtaler med den ene siden. Da blir framstillingen nødvendigvis skjev. Dette er særlig framtredende i saker hvor ledere har taushetsplikt. I slike tilfeller må media utøve et meget godt skjønn, og være særlig opptatt av å få kilder som er uavhengige av hverandre til å underbygge saksframstillingen.

Dersom taushetsplikten er overholdt, så vil ofte tilsynelatende uavhengige kilder bygge på brokker av informasjon fra samme kilde. Dette gjør det vanskelig å være journalist, men det unnskylder ikke en skjev framstilling.

Ofte overdrives saker. Journalistene mister perspektivet når de går inn i en sak. Det er for eksempel viktig å bekjempe maktmisbruk i kirken, og det må tas opp i den kristne pressen. Maktmisbruk rammer enkeltpersoner hardt. Det er ille, og alvoret er stort, men hva om det er slik jeg tror:

Ledere er oftest alt for forsiktig i sin utøvelse av lederskapet i kirken, og det hemmer vekst langt mer en maktmisbruk gjør. Slik tror jeg det er altfor ofte: Store utfordringer som det ikke forventes at det skrives om blir det heller ikke skrevet om. Dessverre! Dessuten må avisens egen redaksjon altfor ofte ha siste ordet i en sak. Det er en uting!

Som ledere i kirken må vi bli bedre til å møte media. Samtidig er det et etter mitt skjønn et betydelig forbedringspotensial også i media.