Når ledere faller - hva vi kan lære

#metoo-bølgen har for full kraft nådd kirken, også. Den siste måneden har vi fått den så langt kanskje største skandalen, med avsløringer rundt Bill Hybels, grunnleggeren av Willow Creek og på mange måter den såkalte “seeker sensitive” og “attractive church”-bevegelsens far. Han har over tydeligvis over kanskje så lenge som tredve år tilbake vist holdninger og handlinger mot kvinner som er opplevd som umoralsk og forkastelig. Nå står de fram på rekke og rad. Det som forsterker skandalen er at lederskapet i Willow Creek ikke ser ut til å håndtert dette godt nok. Faktisk har de i perioder, kan det se ut til, heller bidratt til at det kunne fortsette.

Man trenger ikke å være profet for å forutsi at dette nok ikke vil være den siste skandalen blant megakirkene som vil avsløres i tiden som kommer. Hvorfor mener jeg det?

Selv om det har vært skandaler i kirken i forskjellige kirkesamfunn og menigheter opp igjennom historien, så er det visse felles kjennetegn som bør være en advarsel til oss alle. Disse trekkene gjør at at visse kirkesamfunn og menigheter som holder til en viss type ledelsesstil som er mer utsatt, vil jeg påstå. Under følger noen slike trekk, så kan du gjøre deg opp en egen mening. Punktene er på ingen måte fullstendig, så du er hjertelig velkommen å dele dine egne erfaringer og tanker, enten anonymt eller ved navn.

1. Forherligelse av ledere

Jeg vil påstå at i kirker hvor lederen løftes fram som den store helten, så er man også mer utsatt for at lederen faller. Ingen av oss er ment å bære den ære som tilfaller Gud alene. Paulus sier om seg selv og de andre apostlene at Gud tydeligvis har satt dem nederst av alle; at de er svake og noen dårer for kirkens skyld (1Kor 4). Det er dessverre ikke et slikt syn på lederskap som framsettes i mange av våre kirker. Jakob advarer om at ikke mange av dere bør bli lærere, mine brødre, for dere vet at vi lærere skal få så mye strengere dom. Og han slutter ikke der. Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme.

For det første bør vi altså med andre ord være forsiktig med å oppmuntre andre til bli ledere, og spesielt lærere, i Guds rike, for det stilles høyere forventninger og krav til disse enn til menigmannen og kvinne i kirken.

For det andre minner Jakob oss på at alle snubler og faller. Det er ikke en unnskyldning, men en advarsel og påminnelse om at vi vokter våre liv, er ærlige og ydmyke. Derfor sier han i kapittel 4 at Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.(v 6).

Paulus er et godt eksempel for ledere. Han sier om seg selv, blant annet, at han er den minste av apostlene, han er den minste av de hellige, og til slutt at han er den største synderen av alle som har fått nåde av Gud. Men han sier også ha meg til forbilde slik jeg har Kristus til forbilde. (1Kor 11.1). Så langt som lederen har Kristus til forbilde og søker å leve slik Jesus levde, både offentlig og privat, så kan en leder også frimodig stille seg fram som forbilde for kirken; og også slik bør vi ha andre som forbilde. Vi vet at de er mennesker som feiler, men vår trygghet er ikke i lederen, men i Kristus.

2. En kirke drevet av popkulturen

Kirker som motiveres av hvordan samfunnet rundt oss opplever oss, vil være mer tilpasset en kultur hvor umoral og overgrep kan skje. Hvorfor? Vel, for det første så er det bare å se litt på tv-programmene og reklamen for å forstå at det kvinne- og menneskesynet som formidles ikke er på linje med det vi finner i Bibelen. #metoo er delvis et resultat av dette. Da må vi ikke bli overrasket over at disse ting også finner vei inn i våre ungdomsmiljøer og kirker.

For det andre er populærkulturen drevet av ønsket om å være populær. Og ingenting er viktigere i dagens popkultur enn image, hvordan du framstår. Du trenger ikke være lenge på sosiale medier for å skjønne at det er en enorm drivkraft i ideen om hvordan vi framstiller oss. Og derfor også holder vi på å bli en generasjon som håndterer kritikk desto dårligere. For det stiller oss jo i et dårlig lys. Jeg får ofte kritikk for at jeg kritiserer andre kristne, fordi det gjør at kristne og kirken ser dårlig ut. Men en slik tanke gjør at vi er villig å se gjennom fingrene med overtramp og moralske mangler hos ledere og andre, og følgene av noe slikt er synlige for alle som ser.

Det som går igjen i historiene om kristen-ledere som har falt, er at de har kunnet holde på i flere år fordi de ble dekket av andre ledere rundt seg. De visste hva som foregikk, men tok aldri tak i problemene. Istedet dekket man over og deltok ofte aktivt i å skremme ofre til å tie. Slik legger man stein til byrden hos de som allerede er i en særdeles sårbar situasjon. Det er en skam som vi som kristne aldri må unnskylde, men må åpen og ærlig bekjenne som synd og ydmykt søke tilgivelse for. Men hvorfor lot disse lederne som hadde makt og mulighet til å gjøre noe det fortsette? Hvorfor ble de med viten og vilje medskyldige i overgrepene? Mange ganger har det vist seg at de gjorde det fordi de var redd det ville ødelegge så mye av det de hadde vært med å bygge opp. De var redde for hvordan det ville oppfattes utad.

En kirke som er drevet av et ønske om bli venn med verden, er en kirke som legger til rette for manipulasjon og overgrep av ulik art. Igjen bør vi lytte til Jakob: Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser. Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende! (4.3-4).

3. Forherligelse av det ungdommelige.

Paulus advarte unge Timoteus (som er et sted mellom 30 og 40 på dette tidspunktet) om å fly fra ungdommens lyster (begjær). (2Tim 2.22a). Hvor hører du forkynnere i dag som ber de unge om å vokse opp og kjempe imot de lystene de kjenner på? Det omfatter ikke bare seksuelle lyster, men alle typer lyster som hindrer en å jage etter rettferdighet, troskap, kjærlighet og fred (v 22b). Ungdommens lyster og begjær setter ens egne følelser og ønsker i sentrum og driver ens handlinger. Det kjennetegnes av lidenskap, iver og utålmodighet. I seg selv trenger ikke det være et problem, men når det kobles til manglende kunnskap, erfaring og visdom - noe årene kan gi - da er det ikke lange veien til en skikkelig smell. Men rettferdighet, troskap, kjærlighet og fred setter andre i sentrum. Det bremser og holder det ungdommelige iveren og overmotet i sjakk. Det motvirker lysten til egen vinning og suksess. Du kan ikke gjøre disse fire om du drives av kjødslige lyster og ønsker.

Den forherligelsen av det ungdommelige i mange menigheter i dag er et svik mot de samme ungdommene man sier man ønsker å nå. For Bibelen gjør det klart at det er visse utfordringer som følger det å være ung som man i større grad gjennom et langt liv har kunnet legge av som en mer voksen person. Å ikke konfrontere ungdommen med dette, men istedet oppmuntre det, er som å gi de bilnøklene til Alfa Romeo’en med 500 hk og si Ha det gøy!

Men, vil du kanskje avbryte med rette, mange av disse som har falt har jo vist seg å være voksne menn og kvinner, ikke unge. Ja, det er sant. Og noe av årsaken, tror jeg, er at de aldri lærte seg å flykte fra begjæret og jage etter de gode ting. Og nettopp fordi det er en forherligelse av det ungdommelige, så har disse fått en plattform og lederstilling, som senere så har åpnet veien for, og muligheten for at disse lystene har fått leve og blomstre under overflaten uten å bli konfrontert og håndtert.

Bland disse tre sammen - forherligelse av ledere, popkultur og forherligelse av det ungdommelige - og du har en oppskrift på en åndelig og moralsk bombe som bare venter på å sprenge. Så hva gjør vi? Hvordan kan vi forebygge så ledere ikke faller, mennesker ikke blir ødelagt - men heller finner en trygg havn - og kirken ikke bringer Jesu navn i vanære? Kanskje følgende punkter under kan være et startsted?

For det første må vi etterstrebe å fremme en lederkultur som er jordnær, ærlig og åpen. Vi trenger bibelske lederskapsprinsipper som fostrer tjenere, ikke stjerner og helter. Kirken trenger ledere som sier sammen med Paulus (sett inn ditt navn, eller din leders navn, hvor det passer): Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. (1Kor 3.5-7).

For det andre trenger vi å lære oss å frykte Gud mer enn mennesker. Ingenting er mer ødeleggende for en kirkes åndelige vekst (ikke antall, men det som skjer i hjertene til den enkelte og former et fellesskap av de hellige), enn menneskefrykt. Hvor Gud fryktes mer enn mennesker, der blir Jesus opphøyet og Bibelen forkynt klart og tydelig. Der vil mennesket avta og Gud vokse. Der vil kjærligheten, ikke en kul kultur eller en viss agendag, være det som binder sammen og bygger oss opp til ett legeme i Ånden (Ef 4.14-16).

For det tredje må vi lære oss å elske og verdsette de grå hår. Det er en grunn til at den kanskje vanligste betegnelsen på kirkens ledere i Bibelen er eldste. Paulus sier til Timoteus at den han tenker på å innsette i lederskap, blant andre ting ikke må være en nyomvendt, for da kan han bli innbilsk og komme under samme dom som djevelen. (1Tim 3.6). Jeg blir lei meg når jeg ser kirker som hvor musikken, lysene og lyden er så intens at det har fordrevet de eldre ut. Og jeg blir alvorlig bekymret når jeg ser hvilke mennesker som i dag velges ut til å lede kirkene våre. Mennesker som har lite livserfaring og som er opptatt av samle unge, karismatiske ledere rundt seg. Alt for ofte er det dessverre den samme historien om Rehabeam (1Kong 12) om igjen. Han var arving til tronen etter sin far Salomo som nå var død, så folket bad han om å lette byrdene som hans far hadde lagt på dem. Istedet for å lytte til de eldre rådgiverne med erfaring og visdom, lyttet han til de unge og uerfarne og det endte med at riket ble delt mellom nord- og sør-riket for all ettertid.

Til den som er berørt. Jeg vil til slutt bare si til du som har opplevd, eller opplever det i dag, å bli manipulert og/eller misbrukt på den ene eller andre måten av en kristen leder, at du er verdifull og elsket. Gud elsker deg og ser deg, og Han vil ikke la dine tårer og smerte forbli ustraffet. Han vil dømme, og Han vil dømme rettferdig og godt og du vil få gjenopprettelse; noen i dette livet, men med sikkerhet i det neste for oss alle. Det er en stor trøst å huske på at vi har en Yppersteprest som har medfølelse med oss for Han er blir prøvd på alle måter og kjenner våre skrøpeligheter og lidelser (Heb 4.15).

Jeg vil ikke være stolt og arrogant og fortelle deg hvordan du bør håndtere dette, men bare oppmuntre deg med at du er like mye verdt som pastoren, forkynneren eller lederen som har påført deg smerte og sorg. Han eller hun har ingen myndighet og rett fra Gud, uavhengig av stilling og tjeneste, til å utnytte den posisjon av tillit til egen nytelse og berikelse.

Til lederen. Gud ser og Gud holder deg ansvarlig. La ikke ulver få komme inn og skade flokken. Husk at den farligste ulven kan en dag være deg selv om du ikke vokter din vei og ditt hjerte. Gjør det til din tjeneste å hjelpe og tjene folket. Det er ikke din kirke eller din forsamling., men du er satt til å vokte den og fø den med Guds Ord, som er vårt sverd og daglige brød. Om du ikke kan forsørge og vokte over flokken, så trenger du å finne deg noe annet å gjøre, for da vil flokken bli et middel for deg å oppnå det kjøttet ditt lyster etter.

La oss alltid sette de som rammes av onde handlinger, først. Ikke la det vi antar er gode frukter få blinde oss eller unnskylde moralske mangler og feilskjær. La oss være litt kjedelige i det at vi fostrer en kultur der stabilitet og trygghet er lett gjenkjennelig. Og i alt så la avsløringene som skjer, igjen minne oss på at det kun er Jesus som er en fast klippe vi kan bygge vår tro og våre liv på. Han svikter aldri, men vil bevare oss til vi en dag møtes i himmelen.