Når kristenledere gir politiske råd

I den senere tiden har vi sett personer i full tjeneste som forkynnere og kristenledere gå ut i media med sterke politiske vurderinger og oppfordringer. De fleste gir råd om å stemme sosialistisk.

Et sosialistisk samfunn er «varmere» og mer «menneskevennlig» enn et blått samfunn, sier de. I tillegg til «røde råd» er negative utsagn om Frp og Sylvi Listhaug standard. Deres profesjon som kjente kristenledere gir argumentene deres ekstra tyngde. Slike utspill er legitime i krigssituasjoner, når nazister, for eksempel, har makten. Som privatpersoner må de selvsagt alltid ha lov til politisk virksomhet på lik linje med andre borgere. Men å komme med politiske utspill når man står fram som kristenleder, er ikke greit i dagens Norge.

I min ungdom var det nærmest forbudt for kristenledere og forkynnere å bruke sin tillitsposisjon til politisk agitasjon. Det var klokt og rett. Kirkehistorien fra tider da kirken var særdeles politisk aktiv, overbeviser meg om det.

Kirkelige ledere taler helst om innvandring og miljøarbeid, som om dette ikke var politikk, men frelsende samvittighetsspørsmål som det bare er en rett, kristen mening om. Mange gudstjenester er rene politiske prekener. Man har forvillet seg «fra merkevaren kristendom» slik den beskrives i Bibelen, til ensidig etikk, ja, til ren jordisk politikk. Utviklingen i den norske kirken har gått raskt fra det åndelige, transcendente elementet til det dennesidige, immanente elementet. Dette har skjedd i takt med innmarsjen av prester og biskoper fra venstresiden.

Preses i Bispemøtet og leder i Kirkerådet demonstrerer dette i avisen Dagen den 26. oktober. Selvsagt er det Listhaugs person og politikk det går ut over. I noens øyne kan man bevise at man er «god» ved å kjempe mot noe som mange stempler som «vondt». Men jeg har hørt Listhaug be om unnskyldning for sleivspark, jeg har hørt henne snakke om kristendom på en rett måte og jeg har personlig møtt henne i kirken.

Jeg venter nå på at de to høye representantene fra kirken skal ta for seg Hanne Nabintu Herland. Hun sier: «Kirken er avkristnet. Den har forlatt den genuine kristendommen og blitt en sosial-demokratisk folkekult.» Mange vil vel si at det er ikke langt fra sannheten, men avkristningen av landet vil nok måtte gå lenger enn tilfellet er nå før kirkens høye representanter tar affære. De kan jo foreløpig trøste seg med kirkekonserter og babysang. I en årrekke hørte jeg gudstjenesten i NRK. Miljøvern og innvandring ble det mer og mer av, og etter hvert nesten bare det. Jeg undrer på om Mesteren ville ha ryddet våre templer, slik han en gang gjorde da han veltet duehandlernes bord i tempelforgården, og gjentatt at «Mitt hus skal være et bønnens hus!»?

Ikke bare i Kirken, men også på bedehuset ser man politisk aktivitet. Jeg er forundret over at personer i forkynnerposisjon i den konservative bedehus-organisasjonen NLM går ut på en slik måte. En av disse bruker til og med argumentet at «min bestefar var konservativ kristen kommunist»!

Nei, kjære ledere i kirke og på bedehus: Hold dere til det åndelige regimentet og forkynn Jesu lære slik dere finner den i Nytestamentet!