Når han styrer båten

Hvordan er det å vokse opp som sønnen til en av Norges mest kjente bedehus-evangelister?

– Alle visste hva familien vår sto for, og vår identitet lå over meg. Jeg ble kalt både «Jesus» og «bedehus», forteller Jan Oskar Alnes. Han er sønn av Irene Krokeide Alnes. Sammen med Marit Stokken har de to kvinnelige evangelistene holdt hundrevis av vekkelsesmøter i Bedehus-Norge under navnet Marit og Irene.

LES:Her ber ukrainske kristne for fred

Jan Oskar ble tatt med allerede da han var noen måneder gammel.

Yngste emissær

«Indremisjonens yngste «emissær» lyder tittelen på oppslaget i Dagen 8. juli i 1997, og er skrevet av undertegnede. Jeg var sommervikar den gangen, og jaktet «den gode historien» i stevne-Norge. Jan Oskar var ti og et halvt år, og deltok på landssommerstevnet til Det Vestlandske Indremisjonsforbund på Gjøvik. Yngste hane i kurven i en ellers «grå» forsamling.

18 år etter forrige intervju, møter jeg ham igjen. Også denne gangen sammen med sin mor. Nå er han klar til å reise ut som misjonær til Papua Ny-Guinea, men veien dit har vært kronglete. Det holdt på å gå galt.

Gode minner

Irene har mange gode minner fra de første årene Jan Oskar reiste sammen med henne på møter. Hun husker godt en gang han etter et møte fikk spørsmål om å be for et ektepar som nettopp var blitt kristne. «De kan du be for i kveldsbønnen», ble det sagt. Jan Oskar var ikke store karen, men tok oppgaven på alvor. «Det kan jeg gjøre, men da trenger jeg flere opplysninger», svarte han.

Da han var sju, og måtte begynne på skolen, så han på moren med alvorlige øyne og sa: «Er det ikke trist at jeg skal slutte i misjonen og begynne på skolen»?

Fremtidsplaner

I intervjuet fra 1997 forteller Jan Oskar om sine fremtidsplaner; han vil bli skipper ombord i en kristen båt. Den ideelle løsningen for en som verken ville såre far eller mor ved å velge å bli emissær eller skipper.

18 år er gått siden den gangen. Han er snart reiseklar, og kommer verken til å såre far eller mor når han reiser ut som styrmann på «et kristent skip» i Papua Ny-Guinea. Han har gått noen runder med Gud og er klar for å la seg intervjue av Dagen på nytt. Han har nettopp lest intervjuet fra 1997, og funderer litt på hvorfor han traff så godt den gangen med hva han ville bli.

– Jeg kan tenke meg at det var helt enkle tanker, men nå har det altså blitt et faktum. Samtidig kan en spørre seg om det var Den hellige ånd som slo ned i et lite barnesinn. Det jeg skal til med nå, er fullt og helt Guds ledelse, understreker han.

Spennende oppvekst

Vi treffes i Bergen. Irene har tatt turen fra Godøya, og Jan Oskar er tilbake på gamle trakter. Han har blitt en voksen mann og greier seg fint på egen hånd, men livshistorien er uløselig knyttet til det å vokse opp som sønn av en av landets mest kjente emissærer.

– Ble du mobbet i oppveksten?

– Jeg vil ikke si det. Først og fremst har det gitt meg en veldig annerledes og spennende oppvekst.

Irene husker godt en hendelse fra de årene. De hadde bedt om at sønnen måtte komme opp med et fint svar å gi, som kunne stanse ertingen. «I dag har vi fått bønnesvar», meddelte han en dag han kom hjem. Han hadde spilt fotball, og en av de andre hadde ropt: «Jesus, skyt et hellig skudd». Da så Jan Oskar på ham og sa: «Vil du bli frelst siden du roper på Jesus»?

– Etter det fikk du fred, minnes Irene.

Selv husker han en annen episode, fra en gang han ble med en kamerat hjem på middag. «Her er Jan Oskar, sønn til Irene», sa gutten, og tok seg i det: «Men han er en egen person i tillegg», la han til.

Knute på tråden

I tenårene ble det viktigere å være med venner enn å vanke på bedehuset, og gradvis fjernet han seg fra barnetroen. Da faren, Leif-Steinar, spurte ham om han var kristen, lød svaret: «Ja, men det er vel en knute på tråden».

– Mistet du troen i den tiden?

– Nei. Innerst inne visste jeg hva som var riktig, og jeg ba til Gud når det trengtes. Jeg tenkte aldri at alt var løgn og oppspinn.

Irene legger ikke skjul på at det var en vanskelig tid. Jan Oskar var ikke den eneste på Godøya som trakk seg bort fra bedehuset.

– Vi var mange som kom inn i en sorg på grunn av det, forteller hun.

Rundt ti-femten venninner delte den samme erfaringen, og gikk inn i bønn for ungdommene. Irene forteller at det er et skarpt skille på Godøya mellom de som går på bedehuset, og de som ikke gjør det. Hjemme holdt hun fast ved morgenandakten under frokosten sammen med sønnen. Hun ba en bønn og leste en enkel andakt, helt til han kommenterte det, litt humoristisk: «Må det komme en andakt hver gang du snakker til meg»?

– Vi har ledd mye av det i ettertid. Jeg husker at jeg tenkte at nå er det viktig at jeg ber mer enn jeg snakker. Det var i den perioden jeg ble drevet inn i bønn. Når Jan Oskar var på fest og ikke kom hjem, lå jeg ofte våken og ba om at Gud måtte ta vare på ungdommen.

Gode løfter

– Var du sikker på at han ville komme tilbake?

– Nei. Jeg kunne se for meg de verste scenarier, men jeg klynget meg til Gud, og opplevde at Han ga meg gode løfter.

Ikke minst var det en trøst da ektemannen forsikret henne om at de hadde gitt Jan Oskar det beste, og at det ville Gud bevare i han.

– For meg ble det stort å tenke på, sier hun, og gjengir et bilde som hun fikk av en misjonsvenn, som ga god mening inn i en fiskerfamilie. «Du må gi slakk, så laksen får sprelle litt, og dra han sakte inn igjen».

Jubel

I 2008 brøt det ut vekkelse på Godøya. Jan Oskar var en av de første som gikk fram og knelte ved fremste stolrekke. Vekkelsen pågikk i åtte uker, og det var fem ungdommer fra Indremisjonsforbundet som hadde ansvar for møtene. Den første uken bodde de hjemme i huset hos familien Alnes, og Jan Oskar var vert.

– Var det arrangert fra din side, Irene?

– Det var vel arrangert fra Herren. Marit og jeg hadde møter i Farsund den uken, så jeg var ikke hjemme akkurat da.

Fredag 15. februar 2008, den fjerde kvelden i det som skulle bli en lang serie av møter på Godøya, satt Irene på et møte i Farsund og hørte Marit forkynne.

– Da hun avsluttet talen, sa det i sjela mi: «I kveld gir Jan Oskar seg over». Jeg ble fylt av en sånn jubel!

Hun beskriver det som om hun var på møtet, og samtidig et helt annet sted.

Ungdomsvekkelse

Kort tid etter tikket det inn en melding fra en trofast forbeder som skrev: «Det var et fantastisk møte i kveld». Hun bekreftet det Irene allerede visste, at Jan Oskar hadde bøyd kne for Gud.

– Hun satt like bak ham på møtet og så bønnebarnet reise seg. Etter det brøt det ut en ungdomsvekkelse.

Marit, som hadde fulgt gutten fra han var født, fikk også en sterk, åndelig opplevelse. Mens hun sto på møtet i Farsund og inviterte folk til å komme fram, så hun noe som nærmest lignet en tv-skjerm i høyre hjørne. Der så hun Jan Oskar bøye seg for Gud.

Jan Oskar sitter rolig og lytter til en historie fra et av de sterkeste øyeblikkene i hans liv. En historie som det er umulig å ikke bli berørt av.

Han husker godt den dagen han reiste seg fra bedehusbenken og gikk fram og knelte. Han beskriver det som slutten på en lang kamp.

– Den dagen valgte jeg den ene av to verdener, sier han.

År med dobbeltliv tok slutt. Opplevelsen av å leve i et spenningsfelt mellom Gudstroen hjemme, og vennene på den andre siden, var over.

– Kampen hadde sitt siste slag i det møtet, konstaterer han.

En rik tid

Prisen han måtte betale for å bryte med det gamle livet ble mindre enn han hadde tenkt, for mange av vennene ble også kristne de ukene møtene pågikk. Og de som ikke ble det, har han fortsatt god kontakt med i dag.

Irene forteller om en rik tid på Godøya. Hun og Marit ble med i forbønnsteamet, og fulgte vekkelsen på nært hold.

– Det var ikke bare en glede hos de som ble kristne, men også hos de som hadde bedt, forteller hun.

Irene minnes kveldene med forkynnelse, sang og prat. Og de unge predikantene som fikk stå i vekkelsen.

– Det var en opplevelse å se hvordan de vokste i tjenesten. Vi hadde noen møter som var helt usannsynlige, med en åpen himmel og Guds ånd til stede. Det er en tid jeg aldri ville unnvært, sier hun.

LES OGSÅ:Bekjenner sin tro på Facebook

Jan Oskar beskriver ukene med vekkelse som en «ekstremt åndelig tid». For han selv og for alle rundt.

– Det skjedde så mye, og Guds nærvær var så sterkt i livet og i bygda, forklarer han.

Ville bli noe

Da høsten kom, reiste mange av ungdommene vekk for å studere. Jan Oskar ble hjemme ett år til, før han dro til Bergen. Der fikk han andre ting å tenke på.

– Den verdslige tankegangen tok mer og mer overhånd. Den største utfordringen var fokuset jeg hadde på meg selv; Jeg brukte mye tid til å spekulere på hva jeg ville oppnå og få til. Jeg ville bli noe. Ha en kul jobb og et kult liv.

Årene gikk. Han fullførte utdannelsen i Nautikk (styrmannsutdanning), og så for seg at vitnemålet skulle fylle det tomrommet han kjente på. Etterpå tok han militærtjeneste, og prøvde seg på en karriere der, men det gikk ikke som forventet. Vel hjemme fra militæret begynte bønnen om Guds vilje å vokse i ham. 24. februar 2014, på et formiddagsmøte på Godøya, tok han beslutningen om å overgi seg fullt og helt til Gud .

– Jeg vil gjøre din vilje for mitt liv, samme hva det er, samme hvor det er, for jeg vet det blir det beste for meg, ba han.

Dagen etter falt han ned fra taket på huset og brakk ryggen.

– Et Guds under

Irene var til stede da det skjedde. Hun kjente uroen da han klatret opp for å ordne en takhelle, og hørte det voldsomme braket da han for nedover stigen.

– Det var stigen som slapp taket. Jan Oskar greide å få tak i en vindskei helt på hjørnet. Det stanset farten. Derfra falt han seks meter ned, forteller hun.

Hun husker at hun sprang bort, ringte 113 og sa at det hadde vært et fall fra over fem meter.

– Jeg tenkte på indre blødning, og så for meg at nå dør han.

Hun lå i skje bak ham til ambulansehelikopteret kom. Slik holdt hun ryggen hans oppe.

Hun kan le av det nå i ettertid. Hun var i dialog med 113, snakket med Jan Oskar og ba til Gud - mer eller mindre samtidig. Leif Steinar har beskrevet situasjonen litt humoristisk i ettertid: «Irene ropte på 113, hun ropte på Gud og på Jan Oskar. Og alle svarte».

Jan Oskar opplevde selv at han hadde en enorm ro i situasjonen, og en forvissning om at alt ville gå bra. Samtidig visste han at det var noe alvorlig galt i ryggen.

– Jeg hadde en tillit til at de kom til å bolte meg sammen, og at jeg skulle kunne gå etter kort tid. Det var akkurat det som skjedde.

Hendelsesforløpet beskriver han i stikkordsform: Ulykken skjedde mandag. Natt til onsdag ble han operert, og onsdag morgen sto han i «prestestolen» på sykehuset. Torsdag gikk han rundt på rommet ved hjelp av gåstolen, og fredag gikk han uten. Lørdag morgen gikk han opp trappen i huset hjemme, og mandag sluttet han å ta smertestillende.

– Når du tenker på operasjonen, skaden og metallet som var blitt operert inn i meg, var det et Guds under at jeg ikke kjente noen smerte, mener han.

Overstyrmann

Et halvt år senere dro han til Papua Ny-Guinea som overstyrmann på et legeskip. Prosessen beskriver han som en Guds ledelse. Det begynte med noen bøker av Loren Cunnigham, stifteren avUngdom i Oppdrag internasjonalt, og en skriftlig henvendelse til YWAM Medical Ships om de hadde behov for en som han.

– Jeg tenkte at hvis jeg fikk et konkret og raskt svar, så ville jeg vurdere det. Om det kom et autosvar og en anmodning om å vente, ville jeg legge det fra meg.

To dager etter kom spørsmålet om han kunne komme og arbeide som overstyrmann fra august til oktober.

Etter fem måneder i tjeneste på legebåten i Papua Ny-Guinea, og etter å ha fullført disippeltreningsskole i Australia, drar han tilbake i januar. Da venter to års misjonstjeneste i regi av YWAM.

– Jeg ga livet mitt til Gud og ville at hans plan skulle skje, hvor enn det var. Da jeg kom til Papua Ny-Guinea første gang, kjentes det veldig rett. Jeg opplever virkelig at Gud har funnet den perfekte plassen for meg der jeg får brukt alle mine gaver og talenter.

Jan Oskar har erfart at det første som skjer når man ikke lever for seg selv, men for Guds rike, er at perspektivet endres.

– Livet dreier seg ikke lenger om meg, men om andres ve og vel. Det handler om å være et lys og leve for andre. At folk rundt meg har det godt, og at jeg kan bringe glede inn i deres liv. Det har med evigheten å gjøre, konkluderer han.