Når Gud slutter å sende

En myte som ofte blir gjentatt, er at misjon tidligere handlet om å sende misjonærer fra Vesten til resten av verden, men at det nå sendes folk fra alle og til alle. Dette er ikke tilfelle.

Siste fredag i september trykket Dagen en artikkel der generalsekretær Jeffrey Huseby forteller at Misjonsselskapet ikke lenger har som mål å sende misjonærer.

Noe av argumentasjonen er at samarbeidskirkene internasjonalt kan sende folk, så kan nordmenn heller bidra med kompetanse «særlig innen teologi, forvaltning, organisasjon og ledelse». Generalsekretæren tar også til orde for at misjonærbegrepet bør utvides så det inkluderer de som pendler til og fra misjonslandene, frivillige og ungdomsteam.

Misjonsselskapet står fritt til å legge sine egne strategier. Som misjonsledere må vi likevel være forsiktige med å tone ned fylden i kallet til å følge Jesus. For mange innebærer etterfølgelsen et kall til å bryte opp og krysse kulturgrenser. Hele misjonsbefalingen gjelder også for norske kristne. Så langt jeg kjenner til, ønsker Gud fortsatt å sende nordmenn. Dette må få lyde klart i alt vi formidler.

Artikkelen i Dagen, samt en god del andre ting som skrives om misjon, kan virke forvirrende. En myte som ofte blir gjentatt, er at misjon tidligere handlet om å sende misjonærer fra Vesten til resten av verden, men at det nå sendes folk fra alle og til alle.

Dette er ikke tilfelle. Ifølge Joshua Project må fortsatt mer enn 7.000, cirka 42 prosent, av verdens 17.000 folkegrupper regnes som unådde. De fleste av dem sender ikke misjonærer. Disse gruppene vil heller ikke bli nådd med evangeliet dersom vi som kristne ikke flytter på oss og krysser kulturelle grenser.

For noen år siden var jeg på reise i de vestlige delene av Mali. Etter to timer i buss, spør kollegaen min fra Mali om jeg vet hva som kjennetegner alle tettstedene og byene vi har kjørt forbi. Jeg svarer nei.

Kollegaen min forklarer da at en ikke kjenner til en eneste kristen på noen av disse stedene. – Det er heller ingen menigheter eller organisasjoner som arbeider for å nå disse stedene med evangeliet, sier han. Folk blir født, vokser opp, lever og dør uten å ha noen som helst mulighet til å bli kjent med Jesus.

Vi sier gjerne at Gud ikke har barnebarn. Alle som tar imot Jesus er derimot Guds barn. På samme måte må vi være forsiktige med å tenke at vi skal få barnebarn i misjonsarbeidet.

Kallet vårt til å bringe evangeliet videre, skal ikke i hovedsak leves ut gjennom misjonsarbeidet til de menighetene Gud har gitt oss nåde til å starte.

Ingenting kan heller erstatte mennesker som flytter og over tid etablerer seg i nye kulturer for å dele evangeliet. Pendlere og korttidsteam kan gjøre noe, men ønsker vi virkelig at evangeliet skal slå rot på nye steder, trengs det mennesker som er villige til å være til stede over tid. Det gjelder uansett om en jobber i Bremanger eller Bisjkek.

Økonomi skaper begrensninger for en del misjonsorganisasjoner i den vestlige verden i dag – også i Norge. I Tent utruster og sender vi fagpersonell og forretningsfolk som selv tjener det de trenger gjennom arbeid og business, og som kan nå ut med evangeliet gjennom det nettverket jobb og forretningsliv gir. Vår drøm er at det skal være en kristen kollega på alle arbeidsplasser – verden rundt.

Skal det skje, må både nepalere, nigerianere og nordmenn være villige til å flytte på seg for evangeliets skyld. Velkommen til tjeneste!