Når flyktningbarn straffes av Norge

Norsk flyktning- og asylpolitikk bør være påregnelig og stabil. Det er den ikke. 
Det rammer enkeltmennesker hardt.

Flyktningdebatten har­ blusset opp etter at den store flyktningestrømmen til Europa begynte i fjor. Sommeren og høsten 2015 var det en sterk sympatibølge overfor flyktninger, spesielt fra Syria. Etter hvert har sympatibølgen gått mer over i skepsis og en klarere forståelse av at det finnes begrensninger for hvor mange flyktninger Norge og Europa kan ta imot.

LES:Regjeringen får både kritikk og grønt lys i asylstriden

Ikke alle disse flyktninger kan ha fritt leide inn i Europa. Flyktningstrømmen består nemlig av en broket forsamling. Noen synes å være reelle flyktninger, som har lidt mye vondt i sine hjemland og derfor flykter for livet. Disse synes å ha et reelt beskyttelsesbehov. Andre synes i større grad å være lykkejegere og økonomiske flyktninger.

De fleste ligger kanskje et sted mellom disse ytterpunktene, og kan derfor være vanskelige kasus for UDI. Om for mange slippes inn i vårt land, vil vi til slutt undergrave vår egen velferdsstat, og vil ikke lenger være i stand til å hjelpe dem som virkelig trenger det både hjemme og ute.

Innstrammingene rammer imidlertid mange mennesker hardt. Skjerpingen av flyktning- og asylpolitikken har nemlig gått ut over mennesker med betydelige beskyttelsesbehov. Mennesker som er blitt tvangsreturnert har blitt drept i hjemlandet sitt. I den forbindelse vil jeg fortelle en historie om mennesker jeg mener er fullstendig urimelig rammet av innstrammingen i flyktning- og asylpolitikken.

For over 17 år siden kom en afrikansk familie til Norge som flyktninger. Kone og barn fikk innvilget oppholdstillatelse i Norge, hvor de har oppholdt seg siden. Far ble nektet, og de måtte derfor søke familiegjenforening. Etter flere søknadsrunder lykkes de, og endelig kunne pappa komme til Norge. Det innebar at familien ikke lenger trengte støtte fra Nav for å leve, siden far forsørget dem gjennom sin forretningsvirksomhet. Etter flere år ble det imidlertid klart at familiegjenforening var gitt delvis på feil grunnlag. Derfor bestemte man at far, nå til fire barn, skulle sendes hjem.

Etter flere runder fant retten under tvil å sende far ut av landet. Det var såkalte innvandringspreventive hensyn som ble avgjørende for konklusjonen, ikke sakens kjerne. Familien, som hadde forsørget seg selv, ble av norske myndigheter igjen gjort til Nav-klienter.

Imidlertid fantes det et lys i tunnelen: Det ble laget en mulighet for at far skulle få returnere til Norge etter tre år. Da tre år var gått, søkte han, men ble nektet. Imidlertid skulle han få komme tilbake etter fem år. Familien stålsatte seg, mor fikk jobb, og de greide seg selv. Men savnet etter å ha en far i oppveksten var stort.

LES OGSÅ:Asylsøkere har søkt tilflukt i kirke

Da fem år var gått, var gleden stor: nå skulle far få komme hjem til sin familie i Norge. Barna var i gledesrus. Men hva skjer: jo, det er kommet nye retningslinjer i Norge. UDI nekter ham innreise. Imidlertid kan han få søke om tre måneders turistvisum. Julen 2015 skal bli spesiell. Hele familien gjør seg klar. Etter mange års fravær, skal pappa komme på besøk på turistvisum. Han skal blant annet få møte sin yngste datter, som han knapt nok rakk å se før han ble sendt ut av landet. Alt gjøres klart til å feire jul sammen med ham.

Rett før julen ringes inn får de et nytt sjokk.UDI har bestemt at far ikke får komme til Norge på turistvisum likevel. De har på ny endret praksis, av innvandringspreventive hensyn.

Da jeg studerte rettsvitenskap lærte vi at tilregnelighet i lovgivning var ekstremt viktig i et demokrati og i en rettsstat. I økonomisk historie lærte jeg at det var viktige rammevilkår for økonomisk vekst og utvikling. Jeg lærte også på skolen at diskriminering var imot norske verdier.

Hvor lenge skal en familie fratas retten til å leve sammen? Hvor lenge skal vi holde anstendige mennesker, som ønsker å bidra til vårt fellesskap, for narr på denne måten? Hadde det ikke vært bedre om man fra første stund valgte å behandle familien som en enhet; og enten latt alle eller ingen få komme inn til landet? Hvorfor har den norske stat brutt de løfter man ga dem da far ble sendt ut av landet? Hadde det ikke vært bedre med en redelig politikk enn å love og lyve på denne måten? Hadde det ikke vært bedre med påregnelighet i norsk forvaltning?

Utenlandske familier er ofte i barnevernets lys. Norske myndigheter mener det er fordi barn har spesielle rettigheter på beskyttelse. En slik beskyttelse burde barn også ha for mer eller mindre vilkårlig flyktning- og asylpolitikk. Slik den er her til lands, rammer den mange barn hardere enn forhold foreldre mister samværsretten til sine barn for.

Norge, som ynder å se på seg selv som verdens mest barnevennlige land, er blitt ekspert på å straffe uskyldige flyktningbarn.