Når det røyner på
Vekkelsestiden i Tessalonika ble ikke så lett glemt. Den var visst takkeemne for Paulus i årevis etterpå.
«Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ordet som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror» (1. Tess 2,13).
Takken gjelder egentlig virkningen av Guds ord. Apostlenes budskap var nemlig fra Gud selv, og Ånden virket slik at folk tok imot det, kom til tro og innrettet livet etter det. Men takken gjelder også tiden etter vekkelsen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Forfølgelsestiden. Også her var Guds ord avgjørende. Det hjalp dem å stå fast da det røynet på som verst. Kristne jøder i Israel gjennomgikk tøffe tider.
Men dere, tessalonikere har ikke hatt det enklere, sier han. «For dere har fått lide det samme av deres egne landsmenn som de har fått lide av judeerne» (vers 14).
Paulus var jøde – som de andre apostlene og som Jesus. Desto mer smertefullt var det at de ledende jødene vendte dem ryggen. Den sorgen ble Paulus aldri kvitt.
Men gleden over de mange nye kristne i Tessalonika som sto fast i trengsel, den forlot ham heller aldri. «Dere er jo vår ære og vår glede», sier han.
Smerter og gleder, det er misjons-emosjoner til alle tider!
