Når alt blir rasisme
Vår tids våkenhetskultur målbærer en ideologi som er ekstremt moralistisk. Men det er moral uten nåde og tilgivelse.
Vi er alle rasister om dagen. Det gjelder både på mikro- og makronivå. Alt mulig er rasisme.
Dersom jeg vil være høflig og spør min etiopiske nabo om den politiske situasjonen i hjemlandet hans, opererer jeg på mikronivå. Synes jeg det er en tåpelig idé å døpe om Møhlenpris til Lysbakkens Minde, står det heller ikke særlig godt til.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og tenk på de stakkars amerikanerne som har en hovedstad oppkalt etter en slaveeier. I framtiden reiser vi kanskje til Obama DC, hvis ikke han også er blitt rasist innen den tid, vel å merke.
Identitetspolitikk og våkenhetskultur («woke culture») feier over den vestlige verden om dagen. Problemet er bare at det som i utgangspunktet er en berettiget rettighetskamp, nå blir dratt ut i det helt absurde.
Mennesker deles inn i kategorier og grupper basert på kjønn, hudfarge, alder og legning. Er man en hvit, heterofil familiemann, er man nærmest per definisjon en undertrykker. Hvis man i tillegg har en bakgrunn fra et sted med lite mangfold, er man enda verre stilt.
I en kommentarartikkel i Bergens Tidende om tematikken, avslutter Eirin Eikefjord med et hjertesukk som vekket min interesse. «En sånn form for arvesynd reduserer oss alle til et rent produkt av fortid og anegalleri, uten at vi får mulighet til å forbedre eller forandre oss.»
Her støter vi på grunnproblemet og grusomheten i vår tids våkenhetskultur. Den målbærer en ideologi som er ekstremt moralistisk. Men det er moral uten nåde og tilgivelse.
I forbindelse med demonstrasjonene etter det tragiske drapet på George Floyd, kom jeg over en twittermelding med en video av en gruppe hvite mennesker som gjennomførte en intens botshandling. De satt i ring og bekjente og forsaket sin hvithet. Det er den eneste måten en hvit kan slippe unna rasiststemplet på. Hvis man kan leve i en dyp anger, forsakelse og forakt av sin hvithet, viser man våkenhetspolitiet at man har sin sak i orden.
Det store problemet med denne bekjennelsen og forsakelsen er at den mangler et avgjørende ledd. Ordene «Du er tilgitt» lyder aldri.
Når vi i kirken bekjenner vår synd, både arvesynd og gjerningssynder, får vi høre ordene fra 1 Joh 1,9 om han som er trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene. Disse ordene mangler i våkenhetskulturen i vår tid. Da blir man gående i en evig runddans av bekjennelse og forsakelse, men uten tilgivelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For en nådeløs og utmattende måte å leve på.
