Nåde og sannhet

Bok­sta­ven slår i hjel, sier Skrif­ten, men når sann­he­ten møter oss gjen­nom Guds nåde, set­ter den fri.

Vi har lett for å sette ting opp mot hver­and­re. Et ek­sem­pel på det er nåde og sann­het. Det kan høres ut som mot­set­nin­ger, men det er en mis­for­stå­el­se. Ver­ken nåde og sann­het eller kjær­lig­het og sann­het kan løses fra hver­and­re.

Nåde er ufor­tjent gunst, favør og god­het. Vi er frelst av nåde og bare nåde. Egne gjer­nin­ger eller pre­sta­sjo­ner ver­ken kan eller skal legge noe til.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Sam­ti­dig er Guds nåde en vel­sig­nel­se og kraft i hver­da­gen til liv og tje­nes­te. Når kris­ten­dom­men blir lo­visk og for­ma­lis­tisk mis­ter nåden sin inn­fly­tel­se og kraft i våre liv, og vi sit­ter til­ba­ke med en ytre form av re­li­giø­si­tet.

Sam­ti­dig vet vi at sann­he­ten set­ter fri. Men til og med sann­he­ten i Bi­be­len, Guds Ord, kan mis­bru­kes.

Bok­sta­ven slår i hjel, sier Skrif­ten, men når sann­he­ten møter oss gjen­nom Guds nåde, set­ter den fri.

Slik var Jesus. Han møtte alle men­nes­ker med kjær­lig­het og nåde, og når Han talte det le­ven­de ord var det ingen for­døm­mel­se, men ånd og kraft. Han var full av nåde og sann­het!

«For loven ble gitt ved Moses, men nåden og sann­he­ten kom ved Jesus Kris­tus» Joh 1:17.