Nå bør kristne miljø benytte sjansen
Vi må tenke gjennom hvordan troende mennesker fra ulike miljø kan leve med sin overbevisning intakt, og samtidig være gode samfunnsborgere.
Troende mennesker i Norge bør ta imot invitasjonen fra kulturministeren og slik vise hvordan religion kan være et verdifullt bidrag til samfunnsutviklingen. I gårsdagens avis kunne vi lese at kulturministerLinda Hofstad Helleland (H) satte i gang en omfattende samtale om tros- og livssynspolitikk i Norge.
Etter at Stålsett-utvalget leverte sin innstilling om det livssynsåpne samfunn i 2013, har debatten gått mer i rykk og napp. Derfor er det gledelig at Helleland nå inviterer til en bred dialog.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I et mer mangfoldig samfunn er forholdet til religion blant de mest kompliserte spørsmålene. Sett utenfra kan det synes som det eneste rimelige er å forholde seg til religion som én fellesbetegnelse, og på prinsipielt grunnlag behandle alle likt innenfor denne rammen. Og langt på vei vil dette være den naturlige tilnærmingen. Men så vet vi også at når vi snakker om religion som fellesbetegnelse sammenligner vi i høy grad likt og ulikt.
Så sent som denne våren har vi kunnet lese mange historier fra kristne miljøer om hvordan religion og religiøs makt kan påføre mennesker stor smerte. De fleste av disse historiene ligger utenfor det som rammes av lovverket, men de sier noe om at religion fortsatt er en viktig faktor i mange menneskers liv. Og den ferske dommen fra Jæren tingrett i saken om hvorvidt en frisør kan nekte å betjene en kunde som bærer hijab, viser i en annen del av spekteret hvordan religiøs tilhørighet har stor betydning for hvordan mennesker opptrer og blir møtt i samfunnet.
Utfordringen til blant andre kristne trossamfunn og organisasjoner er å forklare hvordan de selv mener den kristne tro på best mulig måte kan være del av det moderne samfunnet. Historisk har kristen tro levert grunnleggende bidrag til det norske samfunnet, på en hel rekke områder. Etter hvert som sekulariseringen fortsetter vil vi antakelig måtte erfare at kristendommen faktisk har hatt mer å si for våre verdier enn de fleste av oss var klar over. Men når vi skal drøfte fremtidens tros- og livssynspolitikk er det utilstrekkelig å bare vise til kristendommens historiske rolle i Norge. Vi må tenke gjennom hvordan troende mennesker fra ulike miljø kan leve med sin overbevisning intakt, og samtidig være gode samfunnsborgere. Dette vil ganske sikkert arte seg noe annerledes i 2016 enn der gjorde i 1916.
Fremfor å sitte på sidelinjen og beklage at utviklingen har gått i en annen retning enn man ønsket kan kristne miljøer benytte muligheten kulturministeren har gitt til å demonstrere sin eksistensberettigelse. Det finnes nok av dem som vil overlate religion til historien eller i det minste til den private sfære. Men for et religiøst menneske generelt og et kristent menneske spesielt vil det være utenkelig å operere med ett sett verdier privat og et annet sett verdier i sitt offentlige liv. Derfor må vi snakke både om hvordan den troende kan få leve som et integrert menneske, og om hvor grensene skal gå for hva samfunnet kan gi rom for.
Samtalen er allerede i gang. Og hvis kristne miljø ikke kjenner sin besøkelsestid finnes det nok av andre miljø som vil benytte muligheten. Derfor håper vi at Kristen-Norge både samlet og i sine mange grener tar Linda Hofstad Hellelands utfordring på det største alvor.
