Nå bør dialogen begynne

Jeg har fått håp at den unge generasjon kommer å bryte gjennom dagens motsetninger.

For enhetens skyld skriver jeg dette innlegg, og som et forsøk å dempe polariseringens onde ånd.

Fordi Jesus ber om enhet (Joh 17), kan vi gjøre mer for å bevare den enheten som fortsatt er mulig og stryke håpet om å gjenvinne en større enhet. Jesus sa: for «da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg» (Joh 17,23).

Bispemøtevedtaket 16.10 - om å frata konservative prester «reservasjonsretten» til å kunne begrense samarbeidet med kvinnelige prester - har skapt en historisk skillelinje.

Før gjaldt det også i Dnk som en ubestridt rett at en prest kunne holde fast på det Jesus og apostlene innførte og som de fleste kristne verden over praktiserer, nemlig at hyrde- og læreembedet ivaretas av menn.

Det gjelder de såkalte «kjørereglene» som i mange tiår ble praktisert som en «gentlemen’s agreement». Ja, det kalte vår nye preses dem noen måneder før vedtaket. «Kjøreregler» som skulle ivareta en husfred i Dnk ved å gi frihet fra samarbeid rundt gudstjenestene.

Jeg har selv gode erfaringer med kvinnelige prester, og jeg tror at Gud kaller kvinner til pastorale oppgaver, noe som fortjener gehør. Men om og hvordan menn og kvinner skal ivareta hyrde- og læreembetet, er for meg et åpent økumenisk spørsmål, det gjelder enheten.

Det splitter nemlig kirkene fortsatt - som et av de store sår. Det holder ikke med å gi noen hundre prester i Dnk en ny ordning, bare en felleskristen løsning kan skape fred.

Spørsmålet om kjønnsnøytral prestetjeneste er også tett forbunnet med spørsmålet om kjønnsnøytral ekteskapslære. Dette ble aldri virkelig teologisk og økumenisk dypere utredet og løst - og roper etter en ny felles kristen lære om mann og kvinne.

Det var med gode intensjoner at bispemøtet vedtok at «kjørereglene» i sin nåværende ikke lenger skal praktiseres. Mange kvinner har opplevd at kjørereglene har fremmet en manglende trygghet i og anerkjennelse av deres tjeneste og en kultur for taushet.

Ikke alle har erfart det, men vi bør likevel lytte særlig til dem som har lidd. Det er bra at bispemøtet tar ansvar for å skape et bedre arbeidsmiljø.

Men på den annen side bør vi i disse dager også lytte til de vanskelige erfaringer som kvinneprest-motstandere har. Ikke minst unge konservative prester, noen med studiegjeld og små barn, opplever at mediene - og nå også biskoper - kjører hardt. Utryggheten for å bli diskriminert rår i begge leire. Det kreves en «veileder» som i fremtiden tar vare på begge parter.

Biskopene står iblant i et stort krysspress, også fra samfunnets, politikkens, pengenes makt.

Og i høst var det sterke feministisk-politiske krefter i spill, noe bispemøtets egen ordbruk «reservasjonsrett» ytterligere bekreftet. Bispemøtets vedtak har roet ned det kirke-interne og det offentlige kritikktrøkket.

Det bør vi se og verdsette før vi nå må gå videre og ser på de negative konsekvenser bispemøtets vedtak har fått, og skadene det kan få. For å kunne få en balanse.

Skuffelsen er grunnet i kirkeledelsens manglende og sviktende kommunikasjon, fordi det ikke ble ført en dialog med den andre part som vedtaket angår.

Hvilken annen yrkesgruppe i Norge hadde akseptert å bli fratatt en rettighet og dermed en forutsigbarhet, som for mange har vært en forutsetning å la seg ordinere i Dnk. Uten å få støtte fra en fagforening, uten å bli hørt? Bare som et diktat ovenfra og ned?

I tillegg skuffer det at dette skjer i brudd med tidligere tilslutning og ord fra Dnk første preses så vel til Carissimi (2012) og i Nordreisesaken til bispedømmerådsleder (2018).

Ja, sågar lærenemnda i Tunsbergsaken (4.3.) skrev at Kirkerådet «har fått tilslutning av Bispemøtet».

Biskopen i Bjørgvin skrev i september d.å.: «at Dnk ikke skal «stengje vegen til prestetenesta» for kvinneprestmotstandere, fordi vi ellers ville «stemple dei som vranglærarer. I dag kan (dei) framleis verte ordinerte og tilsette i alle bispedøme» (porten.no).

Mange prester føler seg sviktet fordi de stolte på forutsigbarheten, at det var rom også for dem. Hvor lenge huskes og gjelder ordene i Dnk?

Vedtaket og det bispemøtet senere har kommunisert er at disse prester kan bibeholde sin teologi, men at deres «syn» ikke må komme til utrykk ved å sette grenser for samvirke.

De får beholde teologien bare som sitt «syn eller sin mening». Men disse prester er overbevist om at de forholder seg trofast mot den bibelske læren.

De er med god grunn urolig for hvordan deres samvittighet kan komme synlig til uttrykk som tanke-, tros-, ytrings- og samvittighetsfrihet. Hvis disse grunnleggende menneskerettigheter skal ivaretas så må samtale til. Et diktat ovenfra og ned kan ikke bestemme den andresidentitetsgrense.

Hvis kirkeledelsen reduserer en bibelsk lære til en mening som skal forties eller usynliggjøres som handling, da påtvinges disse prester en splittelse av tro og liv, ord og handling.

Men omvendt har bispemøtet likeså rett å bli hørt om hvordan arbeidsmiljøet best skal trygges.

Hvis vi skal leve sammen i Dnk fremover behøver vi å innøve engjensidig toleranse som gir den andre rom, for å kunne arbeide i tråd med sin samvittighet så sant det er bibelsk og teologisk begrunnet. Gi rom ved å trå litt til side?

Selv om vår egen samvittighet ikke slår ut ved den samme grensen og ikke behøver den samme handling. Jeg vet av erfaring at det koster, men det skal det og.

Bare en rolig indrekirkelig dialog kan føre oss fram til en ny ordning, en modus vivendi som gir virkelig livsrom for begge parter. Denne dialogen bør nå begynne. Ikke minst hvis unge konservative prestespirer skal kunne se en fremtid i Dnk. Vil de kunne ordineres eller «sammen med Paulus» avises?

Diktat og brudd med tidligere vedtak/kommunikasjon, har allerede blitt en sterk svekkelse av tilliten til kirkens ledelse. Men om det blir til et tillitsbrudd avgjøres av om deres innstramming i embeds-teologi bare er et forspill tildet store nei.

Et nei til alle konservative prester, kvinnelige og mannlige, som ikke samtykker i den nye samlivsteologien. Nå er bare en lille prestegruppen i fokus, men den står på sett og vis stedfortredende for de mange prester i Dnk som sier nei til den nye vigselsliturgien.

Liturgi er det mest markante handlingsspråk for læren. Denne mye større gruppen opplever med 16. oktover-vedtaket seg indirekte truet for å bli diskriminert ut av Dnk. Som lederen i Vårt Land så klargjørende formulerte det 16. september:

«Det er gode argumenter for at man (...) bør akseptere uenighet i embetssyn - selv om det medfører at enkelte reserverer seg. En strammere linje vil gi berettiget mistanke om at også kompromisset i vigsels-spørsmålet kun er en taktisk og midlertidig løsning».

Jeg vil ikke tro at bispemøtet har strammet inn nå for med det å skape en modell for fremtidig intoleranse av konservative prester som holder fast på den klassiske tro.

Jeg vil ikke insinuere en slik midlertidig taktikk, for da ville jeg dømme hjertene som ondskapsfulle. Og våre hjerter blir selv urene av slik fordømmelse. La oss heller feste oss ved de «gode intensjoner».

Men ærlig tale må våges: tilliten er anfektet og må bli fornyet. Det må bli mer enn ord, nemlig handling som gjennom en ny indrekirkelig dialog fører fram til en veileder, en ny ordning for begge parter.

En ny ordning må til i en kirke som så raskt endrer ord, vedtak og ytringer, selv fra biskoper. En slik ordning kan gi forutsigbarhetentilbake og vil kunne bli et fundament for en ny samarbeidskompetanse blant prestene og i stabene og menighetsrådene.

Jeg har fått håp at den unge generasjon kommer å bryte gjennom dagens motsetninger. De vil gå mye dypere, ja forskende inn i en erkjennelse av hva Gud mente med å skape kvinnen og mannen forskjellig og hva deres vesen går ut på.

Når denne innsikten i kjønnenes sannhet vokser frem, og likhetsideologien ikke lenger bannlyser ny kunnskap, da vil et nytt paradigme bryte igjennom.

Ikke minst når de forstår hva forsoningen av mann og kvinne i Kristus betyr. Kristus kan overraske oss med nytt lys! Ja, jeg tror at Guds folk da kan bli økumenisk ett også i læren om hvordan kjønnenes vesen kan få sitt overraskende mangfoldige uttrykk i menighetens tjenester.

Til det ser jeg fram i forventingsfyll glede. Inntil da vil jeg vente, lære og be og lide sammen - midt mellom begge dagens motsetninger, men i dialog- for enhetens skyld. Og virke slik for fremtidens enhet.