Musikken som samler og skiller

Tiden for enten-eller er over, nå er tiden for både-og.

Den siste tids fokus på sang og musikk i menighetene ­engasjerer meg. Samtidig uroer det meg at vi fremdeles bruker så ladet språk om musikken, som betyr så enormt mye for så mange, uansett hvilken stil man foretrekker.

Jeg har nå reist rundt og ­undervist om det økende generasjonsgapet i menighetene våre, og behovet for familierelasjonene, der særlig foreldrerollen trenger å løftes frem og etableres. Dette skriver jeg om i «Etterlysning: åndelige foreldre» og i «Generasjon Savnet».

Samtalene i etterkant av min undervisning har ofte dreiet seg om musikk og sang, og hvordan dette splitter og til tider hindrer relasjoner mellom yngre og eldre i menigheten.

Når moderne lovsang blir ­beskrevet som narsissistisk og pinlig dårlig, vil mange unge ­oppleve at deres hjertespråk blir tråkket på. Samme følelse vil ­andre kjenne på, om evangeliske sanger, salmer og korsang blir kalt utdatert eller kjedelig.

Slike karakteristikker åpner rett og slett ikke for de gode samtalene. For det er nettopp det jeg tror vi trenger! Mindre nakkefellesskap og mer øyenkontakt, samlinger der flere generasjoner sitter rundt bord og prater, forsøker å f­orstå og møte hverandre, uten for sterke ord og betegnelser.

Og ja, samlingene bør være helt fri for musikk. Det vi trenger er å samles om det vi er enige om, og kraften i å dele liv og tro, overgår ­personlig smak og behag, og kan være ­opptakten til gode relasjoner.

Jeg har blitt fortalt at de enkelte steder har hatt egne forbedere for lovsangsteamet, etter at de har fått dagens kritikk for tjenesten de har hatt på dagens ­gudstjeneste. Andre steder er ­utskiftningen av lydmenn hyppig, da de ikke orker mer kjeft.

Samtidig har lovsangsbølgen skylt bort mangfoldet, og det sitter mange som savner variasjonen og muligheten for at flere kan delta i menighetens sang og musikkliv. Litt for ofte leder l­ovsangsteamet «drømmesalen» i stedet for oss som faktisk sitter der.

Det bør ikke være en øvre aldersgrense for å delta i menighetens sang- og musikkliv, flere menigheter bør heller se hva de har i huset, enn å forsøke å kopiere en lovsangsstil som presenteres på store konferanser og nasjonale leirer.

Jeg tror på flergenerasjonsmenigheten, jeg tror vår tid er overmoden for at Gud får vise seg i mangfoldet, i det uperfekte, ekte og av og til stusselige. Samtidig som Han også gjør seg kjent i det vakre, det store og overdådige og i det sarte, følsomme.

Jeg tror også at menigheten skulle være det stedet der relasjoner oppstår på tvers av ­generasjonene, der foreldrene tar sin plass, ser sin egenverdi og samtidig legger til rette for neste generasjon, uten selv å forsvinne. Så er det også nå tid for å hedre dem som har gått foran, de som fortsatt utgjør ­ryggraden i ­kroppen og som fortjener å ha sanger og musikk som skaper gjenkjennelse og begeistring.

Musikksmaken er mye mer variert blant mennesker i alle ­aldre i våre menigheter, og kan vi skape et miljø der vi tåler mer av det vi ikke selv foretrekker, ­legger til rette for at også de som ikke er kjempeflinke slipper til, og ser med nye øyne på gudstjenesten, ikke som en produksjon men en familiemiddag. Med alt rot, all sjarm, alt samhold som de kan innebære.

Bare lovsang eller bare ­salmer? Bare stilen fra 1960 ­eller bare lyden av 2020? Bare ­lovsangsband eller bare kor?

Tiden for enten-eller er over, nå er tiden for både-og!