Muren av motløshet

«For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.» (2.Tim. 1,7.)

Jeg er glad for at Bibelen tegner et realistisk bilde av hvordan det er å være menneske her på jorda. Vi kommer alle til å møte tunge tider, om vi er troende eller ei. Hadde Bibelen lovet noe annet, hadde den ikke vært troverdig.

I Salomos ordspråk står det noe om hvordan vi møter de vanskelige tidene, «trengselen»: «Viser du deg motløs på trengselens dag, så er din kraft liten» (Ords. 24,10).

Ordene virker litt harde. Er man svak hvis man blir motløs når livet butter imot?

Motløshet er ingen spøk. Følelsen reiser seg som en solid mur og overskygger det man tidligere hadde av glede og pågangsmot. Du vet du må klatre over muren for å komme deg videre, med det er en umulig oppgave.

Det er ikke så lenge siden jeg møtte muren av motløshet sist. Oppgavene som lå foran meg virket for store og jeg kjente på utilstrekkelighet i den tjenesten jeg stod i.

Slike situasjoner kan også gå utover bibellesningen, selv om jeg egentlig vet at det er nettopp da jeg burde søke Gud. Denne gangen hadde jeg avtalt med en venninne at vi skulle starte å lese Paulus’ andre brev til Timoteus.

I det første kapitlet var det noen ord som nærmest lyste mot meg: «For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.» (2.Tim. 1,7.) Jeg måtte lese dem om og om igjen.

Kanskje kjenner du på motløshet akkurat nå, enten det gjelder tjeneste, relasjoner, sykdom eller en indre kamp i deg selv. Motløshet er en følelse som rammer oss alle fra tid til annen.

Det vet Gud. Derfor står det om motløshet flere steder i Bibelen. For det første er det viktig å vite at motløsheten ikke kommer fra Gud.

Fra Gud får vi kraft, kjærlighet og sindighet. Nettopp derfor er det avgjørende at vi søker Gud i motløsheten. Noen ganger kan ett enkelt bibelvers jage motløsheten på dør, slik jeg opplevde det.

Andre ganger tar det tid, og du må kanskje be og lese «på trass», fortsette å oppsøke stedet der motløshet ikke finnes, fortsette å lytte til ham som gir den trette kraft.

Som kristne er vi Guds barn. Det er i seg selv en sannhet som overgår enhver følelse vi måtte ha. Barnekåret hos Gud betyr at vi hører hjemme hos ham som har framtiden i sine hender.

Hos ham er vi trygge, uansett hva som møter oss: «Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!» (Rom. 8,15.)

Som barn hadde jeg ofte mareritt. Jeg våknet med et skrik, og rommet mitt virket mørkt og truende. Da var det godt å kunne løpe inn i sengen til foreldrene mine. Så lenge de var i nærheten, var jeg trygg.

Hvor mye tryggere er jeg ikke når jeg er i nærheten av Gud! For å bli trygg i møte med alt det livet innebærer, trenger jeg å bli enda bedre kjent med han jeg tror på. Jo mer jeg vet om ham, jo mindre motløs blir jeg.

Paulus var selv i fengsel da han skrev til Timoteus. Han var i en situasjon der han lett kunne mistet motet.

I stedet fokuserte han på det Jesus gjorde for ham og det oppdraget han hadde fått: «Derfor er det også jeg lider dette. Men jeg skammer meg ikke ved det. For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer» (2. Tim. 1,12.)

Paulus visste hvem han trodde på. Kan du si det samme? Jeg trenger å feste blikket mitt på Jesus hver dag, se hvem han er på nytt. Derfor må jeg søke ham, lytte til ham og være sammen med andre som tror på ham.

På den måten får jeg den kraften, kjærligheten og sindigheten jeg trenger for å møte det som ligger foran. Da raser muren av motløshet sammen.