Mulig å gå fortapt?

En kristendom uten erkjennelse av fortapelsens mulighet, er ikke den kristendom vi møter i vår kirkes bekjennelsesskrifter.

Det var noe annet jeg lette etter - ikke i skapet, men blant dokumentene på PC’en. Da falt blikket på en artikkel jeg fikk på trykk i Vårt Land for femten år siden. Foranledningen var at det skulle utnevnes ny biskop i Oslo, og de nominerte kandidatene reserverte seg alle mot tanken på en evig fortapelse.

Med jevne mellomrom får vi stadig bekreftet at Bibelens tale om fortapelsens mulighet har trange kår i tidens teologi og forkynnelse. Gjensynet med en gammel artikkel var tankevekkende, og aktualiteten gjør at jeg – i litt forkortet utgave - deler den med Dagens lesere.

Fortapelsen avviklet?

«Det første bibelverset jeg lærte utenat var «Den lille Bibel» i Joh 3,16:For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Jeg forstod at Jesus var kommet for å redde oss fra noe vondt, fra en utgang av livet borte fra Gud.

Da jeg ble ordinert til prest, lovet jeg å forkynne Guds ord i samsvar med Skriften og vår kirkes bekjennelse. Jeg har forkynt evangeliet om ham som på korset ble forlatt av Gud i vårt sted og sonet vår skyld. Om ham sier kjærlighetens apostel:Den som har Sønnen, eier livet, den som ikke har Sønnen, eier ikke livet.

Av Den Augsburgske bekjennelse har jeg fått hjelp til å skarpstille budskapet om rettferdiggjørelse ved troen alene, for Kristi skyld alene (art. 4) og til å ikke glemme at det på dommens dag står om et evig innenfor eller evig utenfor Guds rike (art. 17). På siste søndag i kirkeåret har jeg med menigheten bedt kollektbønnen til ham som «krever oss alle til regnskap på dommens dag til frelse eller fortapelse».

De syv kandidater til Oslo bispestol ser ikke ut til å regne med fortapelsens mulighet. Deres tro på en kjærlig Gud gjør det tydeligvis vanskelig å tenke seg at noen faller utenfor evangeliets gjenopprettende kraft.

At fortapelsens mulighet er smertefull å erkjenne, er det ikke vanskelig å underskrive. Langt vanskeligere er det å forstå hvordan en kan overse den spenning mellom Guds nåde og Guds dom som reflekteres gjennom både Det gamle og Det nye Testamentet.

Ingen eksegese kan bortforklare realiteten i Jesu ord når han iflg. Mat 25 engang skal rope sittkom hit og sittgå fra meg når han på dommens dag har delt flokken i to. Paulus’ nød for sitt folks frelse i Rom 9 og 10 blir uten mening om den ikke forstås på bakgrunn av fortapelsens mulighet. En kristendom uten erkjennelse av fortapelsens mulighet, er ikke den kristendom vi møter i vår kirkes bekjennelsesskrifter.

Hva blir evangeliet dersom evig liv blir alle til del, uavhengig av deres personlige forhold til Jesus og hans frelsesverk? – Blir det annet enn informasjon om noe enhver til sist får del i, uten hensyn til hvordan budskapet mottas? Om alle blir frelst, hvorfor kalle til omvendelse og tro? Og hvorfor skal vi da drive misjon? Dersom alle arver Guds rike, er det heller ikke grunn til å opprettholde etiske standpunkt som bare utfordrer samtidens velvilje mot kirken.

Gudsbilde, menneskesyn, frelsesforståelse, hva kirkens oppdrag er – her er mye å samtale om. Det er sammenheng og konsekvens i hva vi lærer om de sentrale trossannheter. Det skal gjerne innrømmes at begreper som skrifttroskap og bekjennelsestroskap fort kan bli floskler som vi lettvint betjener oss av i det teologiske ordskifte.

Men de er midt i alt uttrykk for en forpliktende holdning til Bibelens autoritet og bekjennelsens fastholdelse av Skriftens budskap. Skal begrepene fortsatt ha mening i vår kirke, er det mye å rette oppmerksomheten mot. Utfordringen er der ikke minst når nye skal kalles til hyrdetjeneste og tilsynsembete.»

Slik skrev jeg altså for femten år siden. Fortsatt er temaet krevende. Og fortsatt skal vi tale om fortapelsens alvor med ydmykhet. Men mest alvorlig er det om vi setter en strek over det hele. Det ansvaret våger jeg ikke ta. Så jeg kunne nok ha skrevet det samme i dag.