Mosul var ikke tømt for kristne, Josefine var der hele tiden

De eldre yazidikvinnenes skjebne er rystende. Men også kvinner fra andre folkegrupper fikk erfare at alderen ble en hemsko.

Der voldtekt brukes som våpen i krig, er unge kvinner aldri trygge. For eldre kvinner har sårbarheten andre navn. Dem er det færre som nevner.

Årets fredspris minner oss om hvor sårbare kvinner er i krig. Få steder ble dette så tydelig demonstrert som under folkemordet mot yazidiene. Kvinner og ungjenter ble bortført og solgt som sex-slaver av IS.

De eldre kvinnene ble skutt og dumpet i massegraver.

Kanskje ble vi så rystet over skjebnen til de første, at vi ikke klarte å ta inn over oss brutaliteten som rammet de andre. De gamle og syke. De IS ikke så noen nytte i. De som ble henrettet med kaldt blod, fordi de ikke hadde verdi for kalifatet – slik gamle, syke og funksjonshemmede ble drept i nazistenes konsentrasjonsleirer. Fredsprisvinner Nadia Murads mor var en av mange eldre kvinner som ble drept. Også hun ble skutt og lagt i en grav med mange andre.

De eldre yazidikvinnenes skjebne er rystende. Men også kvinner fra andre folkegrupper fikk erfare at alderen ble en hemsko – i denne delen av verden der familiens gamle normalt blir høyt respektert.

Jeg er en av flere som har skrevet artikler om at IS tømte Mosul for kristne. I ettertid har jeg sett at det ikke stemte helt. For Josefine var der hele tiden. 81 år gamle Josefine Youcif Zakar var fra Qaraqosh, den største av de kristne landsbyene på Ninivesletten i Nord-Irak. Da IS angrep i august i 2014, flyktet familie og naboer i panikk. Men Josefine kom seg ikke unna.

Josefine ble tatt som gissel av IS

Det er ikke godt å si hvorfor Josefine ble etterlatt i Qaraqosh. Kanskje ble hun glemt, da folk kastet seg i bilene og forlot landsbyen. Kanskje ble hun ofret. Kanskje trodde slektningene at IS tross alt ville behandle en eldre kvinne anstendig, mens familiens yngre medlemmer var i livsfare.

Josefine var ikke den eneste som ble forlatt. Da innbyggerne flyktet hals over hode, var det en del eldre og syke som ikke kom seg unna. De hadde ikke skyss. De fikk ikke plass. Noen ble ofret, andre ofret seg selv og tilbød seg å bli igjen for at andre i familien skulle komme i sikkerhet. Jeg har selv møtt og intervjuet fire eldre kvinner som opplevde dette. De dominikanske nonnene som driver et omfattende hjelpearbeid i Nord-Irak bekrefter at det var mange flere.

Hun ble glemt da folket flyktet fra IS

De gamle ble akterutseilt, og de ble gisler, prisgitt IS-krigernes krav og lunder. Noen var fanger i et par uker eller måneder. Josefine var bortført i to og et halvt år. IS tok henne med til Mosul. De prøvde å tvinge henne til å gifte seg med en enda eldre, muslimsk mann, og de krevde at hun skulle konvertere til islam. Hun nektet begge deler.

En annen av de forlatte var Anisa Shmaaoun. Hun var to tiår yngre enn Josefine, men som singel kvinne hadde hun ansvar for å ta seg av sin sterkt funksjonshemmede bror. Ham var det ingen som ville heftes med da landsbyen ble evakuert, så Anisa ble etterlatt sammen med broren. IS plasserte henne i et hus sammen med alle de andre kvinnene som heller ikke hadde kommet seg unna. Med andre ord delte hun skjebne med mange. Fremdeles er det slik at mange kvinner i Midtøsten først forsørges av sin far og senere av sin ektemann. For enslige kvinner kan livet være svært vanskelig. Den som må klare seg alene i krig, uten mannlige slektninger til å beskytte seg, ligger tynt an.

Slåss for irakiske kvinners trygghet

Noen ganger er det likevel nettopp ektemannen som er problemet. Eller faren, onkelen og broren. For kvinners sårbarhet i krig kommer i mange forkledninger. I krigens skygge, i containervognene og teltene i flyktningleirene, har man de siste årene sett en kraftig økning både av vold i nære relasjoner og av barneekteskap.

Enhver alder eller sivil status har sin akilleshæl. Kvinners sårbarhet henger ikke minst sammen med deres rolle mødre – både når de går gravide og når de skal føde. Krigen følger kvinnene helt inn på fødestuen, der de som ble ansett for å være fiendens kvinner risikerer særdeles brutal behandling.

Mødrenes bekymring for døtrene overskygger likevel deres egne problemer. I Bekaadalen i Libanon møtte jeg en mor på flukt med datteren sin fra Syria. Moren var selv oppvokst i Libanon og hadde erfart borgerkrigen da hun var ung. Hun ville ikke at datteren skulle oppleve den samme frykten som hun selv måtte leve med i tenårene, nemlig den konstante frykten for voldtekt.

«Du må forstå at det er noe ganske annet å være kvinne i krig enn å være mann», sa hun og tilføyde: «Det er kvinnene som lider verst i en krig». Årets fredspris er en oppreisning, et lite stykke på vei, for alle disse sårbare, men også tapre kvinnene.