Mission creep

I Oslo kommune velger politikerne å ikke støtte frivillig integreringsarbeid med faste, langsiktige og forutsigbare driftsmidler.

Mission creep et er et militært uttrykk som beskriver uønskede effekter og resultater som oppstår på tross av valgte strategier, handlemåter og stort ressursbruk. Uttrykket kan dessverre også brukes i forbindelse med deler av integreringsarbeidet i Norge.

Det mangler ikke på strategier, overordnede planer, konkrete tiltak og ressursbruk for at integreringsarbeidet i Norge skal lykkes. Nå er det en ny integreringslov på gang. Ting kan gjøres bedre. Det er høringssvar i november. Kanskje vil vi lykkes bedre med integreringsarbeidet i fremtiden?

Mye bra er gjort i by og bygd, og viljen til å oppnå effekter og resultater i integreringsarbeidet kan gjenfinnes blant mange politikere, beslutningstakere og frivillige aktører, sentralt, regionalt og lokalt. Strategiene har gitt mange forventede resultater, men slett ikke alltid.

Noen kritikere påstår at en av grunnene er at offentlige myndigheter har en tendens til å gjenta feilene, og gjerne pøser på med mer av det samme, selv om det fører galt av sted. I praksis betyr det gjerne mer kartlegging, grundigere planlegging, flere rapporter, kanskje til og med mer penger både til offentlig og frivillig arbeid blant innvandrere, flyktninger og asylsøkere. Viljen er der, men hva med evnen?

Det finnes store forskjeller når det gjelder politikernes strategiske tilnærming og ulike aktørers gjennomføringsevne i dette arbeidet. Feil valg av stratregi og handlemåter i integreringsarbeidet kan få alvorlige og negative samfunnsmessige følger for storsamfunnet, lokalsamfunn, menigheter, familier og enkeltpersoner.

Og selv om både strategien og viljen er god, kan feil valg av medspillere, samarbeidspartnere eller andre veivalg føre til svekket gjennomføringsevne, som igjen kan gi resultater man absolutt ikke ønsker – vi ender opp med mission creep i integreringsarbeidet.

Dette betyr at vi, til tross av iherdig innsats, store pengebeløp og tilbud fra de offentlige myndighetene, ender opp med noen helt andre resultater enn beregnet.

Mange innvandrermiljøer beholder gjerne det beste av to eller flere kulturer og folk flest fungerer godt i det norske samfunnet. De er i arbeid, engasjerer seg i nabolag og frivillig arbeid, og er gode skattebetalere – takket være kloke politiske beslutninger, strategivalg og valg av handlemåter.

Men enkelte innvandrermiljøer preges fortsatt mange steder av forhold som ikke er ønskelige, sett både fra samfunnets og innvandrernes side. I noen av disse miljøene finnes høyere representasjon av arbeidsledighet, barnefattigdom, psykiske plager, utenforskap, negativ sosial kontroll, enn i befolkningen for øvrig. Hvorfor er forskjellene så store? Vi kan selvsagt skylde på innvandrerne selv, deres holdninger og motstand mot endring. Men det alene gir ikke svar på spørsmålene.

Det som uroer meg litte grann er at disse forskjellene i måloppnåelse også kan ha rot i hvilke politiske og administrative valg som blir gjort i ulike bystyre- og kommunestyresaler rundt om i Norge. Forskjellene i politikernes økonomiske disponeringer og valg av handlemåter og strategiske samarbeidspartnere i arbeidet, har nødvendigvis ikke noe med politisk farge å gjøre, ikke alltid. Noen ganger handler det om kunnskap, faglig oversikt og evne til å handle komplementært.

Et eksempel på dette er når de rødgrønne politikerne i Trondheim kommune velger å satse på langsiktige driftsmidler til frivillige samarbeidspartnere i integreringsarbeidet, som komplementerer kommunens eget arbeid. Det øker muligheten for forutsigbarhet i satsningen, som igjen skaper grobunn for faglig utvikling og nyvinning, samt hever denne strategien kvaliteten på prosesser og resultater og øker tilliten mellom de ulike aktørene. Dette skaper resultater som er tilsiktede og ønskelige.

Dette skjer midt i Norge, samtidig som rødgrønne politikere i Oslo kommune velger en helt motsatt strategi. Her velger politikerne å ikke støtte frivillig integreringsarbeid med faste, langsiktige og forutsigbare driftsmidler, men henviser til statlige prosjektstøtteordninger i møte med utfordringene i 2020.

Dette skaper en frontforkortning i arbeidet både kvantitativt og kvalitativt. Her skal det heller ikke brukes kommunale skattepenger i integreringsarbeidet, verken langsiktig eller kortsiktig. Osloborgerne fritas fra å bidra over skatteseddelen i integreringsarbeidet. Dette er et forståelig politisk og økonomisk valg som gjøres av politikere og som anbefales av administrasjonen, selv om både anbefalingene og veivalget kan virke både uklokt og usolidarisk overfor innvandrerne i byen, og for alle osloborgere som vil bidra i integreringsarbeidet.

Slike politiske strategivalg og økonomiske prioriteringer fører til mindre satsning, totalt sett, i integreringsarbeidet. Satsningene blir også av lavere kvalitet og blir mindre treffsikre, særlig når mye skal skje i offentlig regi ved at offentlige myndigheter ikke velger å samvirke med erfarne og kompetente aktører som opererer på andre arenaer enn dem selv, har alternative arbeidsmetoder og som har nærkontakt med ulike grupperinger, inklusive marginaliserte grupper som ikke offentlige myndigheter når frem til. Denne type strategivalg gir ikke den ønskede effekten.

Jeg håper ikke at alle de 20 kommunene som har fått integreringsmidler fra staten velger å gjøre som Oslo i 2020. Skulle det skje, må vi selvsagt både akseptere og respektere disse politiske strategivalgene og godta den økonomiske omstruktureringen og forvaltningen.

Men det er virkelig vanskelig for oss som jobber med dette til daglig, sammen med kompetente og erfarne frivillige, å stå stille å se på at det gjøres noen strategivalg i kommunene, det foretas enkelte forvaltningsgrep av administrasjonene, som til sammen fører til svekkede resultater og effekter, det oppstår mission creep i integreringsarbeidet.

Synd er det, muligens skam også, i alle fall når det skjer mot bedre vitende. Det er å håpe at arbeidet med ny lov om integrering kan bidra til å gjøre strategiene, handlingsmåtene og samarbeidspartnerne mer treffsikre og gi flere ønskede resultater, måloppnåelse og effekter.