Misjonsblader og kampen mot plasten

I et innlegg i Dagen (26.9) gir Olav Nilsen uttrykk for sitt engasjerte ønske om at misjonsorganisasjoner som Stefanusalliansen slutter å sende ut bladene sine med plastomslag. Jeg kan forsikre Nilsen om at vi er helt enige. Vi har prøvd.

Til vårt 50 års-jubileum for to år siden fornyet vi Magasinet Stefanus både i format og innhold. Det ble lagt mye engasjement i å bli kvitt plastomslaget. Nå er plasten nedbrytbar.

Men likevel ønsket vi å bli kvitt den. Grunnen til plastomslaget er at vi legger ved en giro. Men dette er ikke «bare en giro». Dagen fortalte før sommeren at giroen fortsatt gir Stefanusalliansen og andre store gaveinntekter. Giroen er ikke «død» som giverkanal.

Vi er helt avhengig av disse gavene for å støtte misjonsarbeid i krevende land i Asia, for å bygge menigheter i Tyrkia og støtte biskop Thomas sitt viktige arbeid i Egypt. For å nevne noe.

For at de mange giro-gavene skal registreres riktig og på enklest mulige måte, må giroen ha navn og nummer. Det er viktig også for at giverne skal få skattefradrag.

Ved å ha blad og giro pakket i plast, er det navnet og adressen på giroen som får bladet frem til riktig mottaker. Giroen kan stiftes i midten av bladet, som menighetsbladet Nilsen er redaktør for, har gjort. Det går ikke frem hvordan menighetsbladet i praksis løser sin distribusjon.

Men vi i Stefanusalliansen må i så fall sette navn og adresse også bak på bladet. Våre trykkeriforbindelser kan ikke garantere at navnet på giroen og navnet på bladet da blir det samme. Trykkerimaskinen kan på et tidspunkt gå i surr.

Blir det først feil på ett blad, blir det feil på hele resten av opplaget vårt på 16 000 blader. Den sjansen tar verken vi eller trykkeriet. Men våre trykkeforbindelser er på utkikk etter teknologi som kan løse dette.

En løsning som vi foreslo, var å bruke baksiden av bladet som giro som enkelt kunne rives av. Men det papiret som godtas brukt som giro, er så tynt at det ville gjøre bladet til «en lefse». Det er heller ikke ønskelig. Heller ikke å ha en «liksom-giro» som bakside.

Alternativt kunne vi valgt å bruke mer av gaveinntektene til dyrere distribusjon, som pakking i konvolutter. I sum: Så langt velger vi – motvillig – å fortsette med plastomslag.

Men kampen for å bli kvitt det, er ikke over. Så håper vi den engasjerte Olav Nilsen fortsatt vil rive av plasten og la seg engasjere og utfordre av møtet med menneskene som presenteres i Magasinet Stefanus.