Misjon og de minst nådde

Misjonslandet Norge sender ut stadig færre egne misjonærer.

Dette ble blant annet dokumentert i Dagen vinteren 2018. En forklaring er at misjonærrollen er i endring og at misjonærene i dag jobber mer i nettverk med andre organisasjoner og kirker.

Men det vitner også om en svakere sendemenighet som ikke makter å rekruttere eller stå bak så mange utsendinger som tidligere.

Vi opplever også at mye av den vestlige kirke har et svakere syn for misjon. En ser ikke den absolutte nødvendigheten av å krysse grenser til nye kulturer og folkegrupper for å forkynne i ord og gjerning om den eneste veien til frelse og evig liv.

Minst like tankevekkende er det at tjenestetiden ute for den enkelte misjonær ser ut til å bli stadig kortere. Dette har helt klart mange ulike årsaker, og er heller ikke et entydig bilde. For mange er misjonærtjenesten ikke et livskall som tidligere, men en viktig tjeneste som en velger i en bestemt, begrenset fase av livet.

Andre grunner til at tiden for misjonærtjeneste forkortes, kan være familiære eller helsemessige årsaker. Summen av ulike påkjenninger blir for store. For andre igjen blir det stans i tjenesten på grunn av små og store konflikter, for eksempel i forhold til samarbeidspartnere, nære medarbeidere, eller til arbeidsgiver og sendemenighet. Det er mange personlige årsaker som det er naturlig å ha stor respekt for.

Samtidig er vi blitt tydeligere på hvor vi vil sende misjonærer. Dette gjelder blant annet i den sammenheng jeg kjenner best, nemlig NLM. Guds ord taler sterkt om at evangeliet gjelder alle språk og folkeslag.

Den kristne kirke har et særlig ansvar for de som aldri har hørt evangeliet, de minst nådde. Mange av disse lever i områder med krevende religiøse forhold, for eksempel i den muslimske verden. De «minst nådde» kan leve i krevende områder i forholdet til sikkerhet for utsendinger eller i vanskelige klimatiske forhold.

Det er et tankekors at nettopp i disse områdene er behovet for langtidsmisjon ekstra stort. Det handler om relasjonsbygging og tillit som skal skapes gjennom flere, ja helst mange år. En skal lære språk og kultur, bygge vennskap og tillit slik at et nytt budskap kan vinne hjertene. Dette blir vanskelig hvis tjenestetiden stadig forkortes.

Hva hjelper det å sende ut misjonærer hvis tjenesten avsluttes før en har kommet på innersiden i det folket en skal tjene. Jeg er jo samtidig klar over at i samarbeid med ulike partnere vil det være forskjellig når og hvor det er misjonæren som skal være mest i «fronten».

I Dagen torsdag 8. august stilte Olof Edsinger det tankevekkende spørsmålet til den kristne menighet i Skandinavia. Tror vi på en Gud som det er verd å dø for? I møte med et slikt spørsmål blir vi små.

Kanskje vi må erkjenne at den troende menighet i vår overflodskultur ikke alltid er best skikket til å rekruttere mennesker til tjeneste der det koster mest. Men de nye troende i mange deler av verden må ofre det meste for å bekjenne Jesus som frelser og Herre.

Dette kaller oss til bønn, kanskje først for våre egne liv. Er vi villige til reelle offer for evangeliets skyld? Vi kalles også til forbønn for våre utsendinger og vi kalles til bønn om at Gud må drive ut nye arbeidere til sin høst.

Men det trengs også forbønn for våre organisasjoner og sendemenigheter om hvor Gud vil at vi skal prioritere vårt misjonerende arbeid.