Misbruk av Holocaust

Det er ikke antisemittisk å nekte en ultraortodoks mann i Jerusalem retten til å bestemme at kvinnene skal sitte bakerst i bussen.

I likhet med de fleste andre reagerer også vi sterkt på bildene fra Jerusalem av barn utkledd som gettojøder. Ungene brukes åpenbart ganske kynisk i foreldrenes aksjoner mot lovlige politiske vedtak i dagens Israel.
Vi mener at det er et grovt misbruk av Holocaust å kle ut unger og voksne med de Davidsstjernene som nazistene tvang jøder til å bruke i tyskokkuperte land under siste verdenskrig. Eller å demonstrere i fangedrakter lik de som jødene i Auschwitz måtte gå med.
Ingen land i verden har flere gjenlevende Holocaust-ofre enn den jødiske staten. Ikke minst overfor disse er det en hån å likestille sin egen kamp for særrettigheter med det infernoet som Europas jøder gikk igjennom på første halvdel av 40-tallet.
Antisemittisme er en meget alvorlig ting. Jødehatet er dessverre på fremmarsj mange steder. Men i en slik situasjon tjener ingen - og aller minst jødene selv - på at jødehatbegrepet profaniseres og tømmes for sitt innhold.
For det som nå går for seg i Jerusalem handler på ingen måte om antisemittisme. Som Dagen tidligere har meldt, dreier konflikten seg om noe så lite prosaisk som en busstrid. Spørsmålet er hvorvidt Jerusalems ultraortodokse jøder skal ha rett til å be kvinnelige passasjerer sette seg lenger bak i bussen.

En slik uoverensstemmelse rettferdiggjør på ingen måte den oppførselen enkelte ultraortodokse grupper har vist de siste dagene. Selv om de ikke er mange klarer de å skape internasjonal oppmerksomhet med demonstrasjonene sine. Det er for øvrig også noen av de samme ytterliggående miljøene som skaper problemer for de messianske jødene i Israel.
Men det er grunn til å merke seg at det er en svært liten gruppe, også blant de ultraortodokse, som driver med den typen ekstreme aksjoner vi ble vitner til i helgen. Heller ikke her bør man altså trekke forhastede konklusjoner eller dra alle ortodokse jøder over en kam.
Når det gjelder utgangspunktet for striden, bør det ikke være tvil: En stat kan selvfølgelig ikke akseptere segregering på offentlige transportmidler. Ikke på grunn av rase som i Sørstats-USA på 50- og 60-tallet. Og heller ikke ut fra kjønn i Jerusalem i 2012.
Det som skjedde i helgen er også et symptom på dypere, underliggende konflikter i Israel. I et samfunn som det israelske har det historisk sett eksistert mange interne konfliktlinjer. De siste årene har imidlertid striden mellom det religiøse og sekulære Israel kommet stadig mer i forgrunnen og blitt stilt mer og mer på spissen.

Vi har tidligere vært vitne til steinkasting mot bilister som kjører på sabbaten i Mea Shearim-området i Jerusalem. Nå har altså striden flyttet seg til bussene.
Dette handler om den grunnleggende likheten for loven som må være herskende i ethvert demokrati. Slik sett er vi godt fornøyd med, men ikke overrasket over, at Israels regjering ikke aksepterer disse særordningene. Israels demokrati står nemlig fjellstøtt tross enkeltes forutsigelser om det motsatte.