Minoriteter med særlige behov

Verdenssamfunnet har dårlig tid, hvis vi ønsker å hjelpe sårbare minoriteter til å bli værende i Midtøsten. Dette kommer frem i en rapport som denne uken ble offentliggjort av Kirkens Nødhjelp (KN). Her kan vi blant annet lese at 85 prosent av yezidiene og 65 prosent av de kristne i irakisk Kurdistan ønsker å forlate landet, mot tolv prosent av muslimene.

Den nevnte rapporten er laget i samarbeid med Kirkenes Verdensråd, med støtte fra norsk UD:

Foruten å gi en god fremstilling av forskning på området, har KN selv gjennomført en spørreundersøkelse der nær 4000 personer på flukt har svart. En del av innholdet i rapporten er kjent fra før. Det som likevel gjør den svært verdifull, er at man med større tyngde kan slå fast fakta. Det som hittil ofte er blitt presentert som enkeltpersoners ­meninger, har vi gjennom denne rapporten fått bedre ­forskningsmessig belegg for å hevde – som at svært mange kristne fremdeles ønsker å forlate regionen.

Et annet eksempel er påstandene om at kristne og andre minoritetsflyktninger skygger unna de store flyktningleirene, fordi de ikke føler seg trygge der. Dette er noe vi gjentatte ganger har hørt de siste årene. KN-rapporten bekrefter at så faktisk er tilfelle. For eksempel har kristne og alavitter som flyktet fra Syria til Libanon eller Jordan, i liten grad registrert seg hos UNHCR. Resultatet kan bli at de ikke får tilstrekkelig tilgang til bistand, eller ikke får samme hjelp til å søke asyl i tredjeland som andre flyktninger.

Behovet for mat, hus og helsehjelp er felles for alle flyktninger. I tillegg slår rapporten fast at ­etniske og religiøse minoriteter kan ha spesielle ­behov som bare gjelder dem. Sikkerhetssituasjonen er en slik faktor. Familiestørrelse, språk, nettverk og diskriminering er andre faktorer som spiller inn. Det er også forskjell på hvor hardt rammet de ulike gruppene er. Noen grupper vil ha særlig behov for traumebehandling, ikke minst der voldtekt har vært brukt som våpen i krig.

Mens det er godt innarbeidet på bistandsfeltet at man må ta hensyn til faktorer som kjønn og alder, argumenteres det i KN-rapporten for at minoritet­ers særlige behov må tas med i regnestykket. Hvis ikke, er sjansene store for at minoritetene lider unødvendig - og at enda flere gir opp og drar.

Vi merker oss også at det advares i rapporten om at en seier over IS ikke er nok til å sikre minoritet­ene trygg retur til hjemplassene sine. Særlig i Irak fører kampen mot IS til maktkamp mellom store sekteriske grupper, slik at utsatte minoriteter enda en gang risikerer å komme i skvis.

KN-rapporten inneholder en rekke forslag til tiltak. Målet er at minoritetsflyktninger skal ­oppleve at det å bli værende i regionen er et reelt­ valg. Det er imidlertid lang vei til fred, både i Syria­ og Irak. Skal flyktningene kunne bli værende i ­regionen, trengs økt økonomisk innsats. Det er et paradoks at FN bare har fått dekket rundt 30 prosent av det de har bedt verdenssamfunnet bidra med i og rundt Syria og Irak, til tross for hyppige utspill om å hjelpe flyktningene «der de er». Penger er imidlertid ikke nok. Skal hjelpen være effektiv, må man også kjenne behovene til dem man ønsker å hjelpe. I så måte vil rapporten fra Kirkens Nødhjelp være et godt grunnlag.

 

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.