Mild og klar, sterk og sårbar

Når vi leser om kontroversene rundt opprettelsen av NLA kan vi samtidig bli minnet om det motet og den standhaftigheten som pionerene demonstrerte.

Denne helgen feirer NLA Høgskolen sitt 50-årsjubileum. I kveld er det fest i Grieghallen, og både i går og i dag var det foredrag og seminarer om NLAs historie og egenart. I dagens avis blir jubileumsboken, forfattet av Kristian Helland og Lars Gaute Jøssang, presentert.

Det er fascinerende å lese om hvor omstridt NLA var tilbake i 1968. Flere av landets største aviser rykket ut med hardt skyts, og skildret hvilke skadevirkninger opprettelsen av en slik lærerutdanning ville påføre norsk skole.

I går ettermiddag fortalte NLA-veteran Arve Brunvoll om hvordan det ble fremstilt som at her kom de trangsynte og indoktrinerende indremisjonsfolkene og skulle fortsette sin indoktrinering under dekke av å drive en akademisk institusjon. For disse to størrelsene, indremisjonstro og akademisk forskning, var tydeligvis to uforenlige størrelser.

I dag finnes det vel knapt noen som ser på NLA Høgskolen som spesielt kontroversiell. Vi har flere private høgskoler, og NLA har, i likhet med både MF og Misjonshøgskolen, som nå er del av VID-systemet, tatt opp i seg strenge krav til akademisk nøyaktighet og etterrettelighet. Pedagogikkprofessor Paul Otto Brunstad fortalte i sitt foredrag i går formiddag om hvordan han reagerte med spontant raseri da den nå avdøde NLA-læreren Leif Michelsen antydet at Mosebøkene kanskje ikke var skrevet av Moses. I etterpåklokskapens sterke lys fant Brunstad her et av mange eksempler på både lærerens og NLA Høgskolens oppgave i spennet mellom å bekrefte og å utfordre elevenes og studentenes forutsetninger.

Rektor Erik Waaler ga innledningsvis uttrykk for sitt ønske om at studentene på NLA skal få møte «troende akademikere som våger å utforske skaperverket med et åpent sinn.» I et intervju med Dagen torsdag snakket Waaler om noen «grunnleggende verdier» som skal særprege NLA i møte med andre offentlig akkrediterte utdanningsinstitusjoner. Arve Brunvoll la i sitt innlegg vekt på at NLA ble født som en motsrømsbevegelse, og håpet at skolen fortsatt vil være motstrøms.

Denne selvforståelsen var sentral også i det både rektor Waaler og professor Brunstad sa. Waaler, som har vært misjonær i Indonesia, viste dessuten til opplevelsen av å befinne seg i en fremmed kultur. «Kirker og bedehus kan bli museer som stenger folk ute», sa han. Og han la til: «De fleste av oss har både innovatøren og museumsbestyreren i oss.» Dette er kloke og aktuelle betraktninger fra NLA-rektoren.

Paul Otto Brunstad la blant annet vekt på hvor avgjørende det er å gi seg tid til å huske, tid til å tenke, tid til å samtale. «Forskning tar lang tid. Gravende journalistikk tar lang tid. Den gode samtalen tar lang tid. Det å bli kjent med noe tar lang tid. Rykter, falskhet og løgn flyr som vinden. Men sannheten kommer alltid haltende bak».

Det er ikke så vanskelig å se at Brunstad her berører et viktig anliggende. Vanskeligere er det å ta konsekvenser av det han sier. Men kanskje ligger noe av den egenarten som kan prege også NLA nettopp her. For i en flyktig tid er nettopp evighetens røtter NLAs fremste kapital. Det er et spesifikt kristent bidrag, fordi kristendommen ikke ble oppfunnet i går. Men det er også et allment bidrag til storsamfunnet fordi vi alle trenger fordypning om vi ikke skal bli fullstendig prisgitt øyeblikkets impulser.

Når vi leser om kontroversene rundt opprettelsen av NLA kan vi samtidig bli minnet om det motet og den standhaftigheten som pionerene demonstrerte. Deres frimodighet kan vi lære av. Vi lever i en tid som smykker seg med toleranse som et høyt ideal, men hvor frykten for å støte andre gjør toleransen nokså selektiv. Anklagene om indremisjonsfolkets indoktrinering var ikke rettferdige i 1968. Og i dag er det helt andre miljøer som leder an i ideologisk ensretting. Da trengs det mot og kraft til å kjempe. Kanskje den største utfordringen for både NLA og norsk kristenhet for øvrig i å kjempe på kristelig vis. Å være både mild og klar, sterk og sårbar samtidig.

Både frykt og sinne kan være nærliggende reflekser i møte med motstand. Men man bygger ikke noe sunt og varig samfunn på slikt. Vi må kjenne sannheten for å kunne skjelne mellom sannhet og løgn. Hvis en skole som NLA makter å være trygg og forankret og samtidig ydmyk og lyttende, kan møtet mellom forskning og virkelighet bli til glede for mange også i tiden frem til neste jubileum.