Midt i alt dette

Seieren kommer ikke av å leve et egoistisk eller sekterisk liv, eller å utvikle sin egen private fromhet. Den kommer av Jesus Kristus, og av å lene seg på ham – midt i alt dette.

En av de sterkeste tekstene om Guds kjærlighet til oss finner vi i Romerbrevets åttende kapittel.

«Hva skal vi så si til dette?» spør apostelen etter å ha skrevet om både synd, nåde, rettferdiggjørelse og det kristne håpet. «Er Gud for oss, hvem er da mot oss?» fortsetter apostelen.

Han peker på det største offer av alle, det som fant sted da Guds egen sønn led døden i vårt sted, for våre synders skyld. I den gamle fem binds Studiebibelen leser vi i forklaringen til vers 32 at «Den som tror på Kristus, er utvalgt, kalt, rettferdiggjort og herliggjort. Gud har allerede erklært oss rettferdige, og denne bestemmelsen er endelig og ugjenkallelig».

Teksten var skrevet inn i en tid, og inn i en sammenheng. Men den taler også til oss i dag. Ikke minst minner den oss om verdien av å ha blikket festet på Jesus samtidig som vi befinner oss midt i hverdagen her og nå. Det er ingen motsetning mellom disse to.

Det er derimot mulig at kristne går rundt som virkelighetsfornektere med ansiktet vendt oppover, og med liten kontakt med omgivelsene. Det går også an at kristne glemmer det kristne håpet og lever livene sine fra dag til dag som om Gud ikke fantes.

I vers 35 spør apostelen: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?» En kristen går ikke automatisk fri fra noe av dette. Tvert imot opplever mange av våre kristne søsken rundt i verden alt dette. For dem ville tanken om at de i kraft av sin tro skulle gå fri fra smerte og vanskeligheter antakelig oppleves ganske absurd.

For apostelen sier ikke at Guds barn slipper unna verken nød, angst, forfølgelse eller sult, for å nevne noe av det han viser til. Derimot understreker han at ikke noe av dette, heller ikke en pandemi, kan skille oss fra Kristi kjærlighet.

I det neste verset beskriver Paulus et scenario som de aller fleste av oss her i landet kjenner lite til. For lite, kan man kanskje si. Akkurat nå er nesten all vår oppmerksomhet rettet mot korona-viruset og hvordan vi kan redusere omfanget av det. Men livet er alltid sårbart. Og evangeliet er aldri uten motstand.

«For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer», skriver Paulus videre, som et sitat fra Salme 44. Det er ingen særlig lystig virkelighetsbeskrivelse han gir. Samtidig var dette virkeligheten ikke minst for mange av kirkens tidlige ledere. Det å ta imot Jesus var ikke kostnadsfritt. Men Paulus skriver ikke dette for at leserne skal synes synd på ham.

I en av lærebøkene som var pensum da jeg studerte kristendomskunnskap på NLA Høgskolen skriver professor Reidar Hvalvik om dette kapitlet i Romerbrevet at «Den kristnes situasjon skildres som et liv i lidelse, svakhet og forgjengelighet...». Så fortsetter han: «Men det betyr ingenting i forhold til den herlighet som venter – når «vi blir Guds barn helt og fullt» (8:23)».

Så er det altså midt i alt dette apostelen skriver at vi vinner «mer enn seier ved ham som elsket oss.» Den troende skal altså få gå seirende ut av kampen. Det greske ordet som ligger til grunn, kunne litt forenklet vært oversatt hyper-seier.

De troende blir super-vinnere. Dette ordet forekommer visstnok bare her i hele Det nye testamente. Paulus ville ikke spare på det verbale kruttet når det gjaldt å beskrive det kristne håpet i kontrast til alt det livet på jorden kan føre med seg.

Seieren kommer ikke av å leve et egoistisk eller sekterisk liv, eller å utvikle sin egen private fromhet. Den kommer av Jesus Kristus, og av å lene seg på ham – midt i alt dette.

«For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (vers 38-39).