Messianske drømmer

Ved årsskiftet ble den nasjonalreligiøse Amiram Ben-Uliel (21) tiltalt for å stå bak sommerens mordbrann i den arabiske landsbyen Duma. Tre personer omkom i brannen, inkludert et 18 måneder gammelt barn.

Samtidig offentliggjorde sikkerhetstjenesten Shin Beth opplysninger om at det siden 2013 er vokst frem en undergrunnbevegelse av ekstreme unge jøder som ikke går av veien for voldelige handlinger og drap på palestina-arabere. En video av jøder som feirer drapet på det 18 måneder gamle offeret i Duma er blitt spredd i sosiale medier.

Ekstremistene er svært få, og slett ikke representative for religiøs sionisme, men de nylige hendelsene har satt i gang en debatt om hvor den nasjonalreligiøse bevegelsen i Israel er på vei. Svarene spriker.

Religiøs sionisme har sin bakgrunn på 1800-tallet. Noen rabbinere i Europa så sionismen som en guddommelig plan for å bringe jødene tilbake til sitt gamle hjemland. Tilbakevendingen ville etterhvert bringe frelse og forløsning til jødene, deretter til hele verden, og fremskynde Messias´komme.

For flertallet av de troende jødene var tanken på at menneskelige anstrengelser skulle fremskynde en messiansk tid blasfemisk. De så med dyp skepsis på sionistene, som de betraktet som gudsfornektende sosialister.

Til dette svarte de religiøse sionistene at «de sekulære sionistene tror gjerne at de engasjerer seg av politiske, nasjonale eller sosialistiske grunner, men uten at de vet det, er de del av en guddommelig plan».

Den religiøse sionismen fikk et oppsving på slutten av 60-tallet. Etter seksdagers-krigen i 1967 hadde Israel plutselig kontroll over Sinai, Gaza, Golan, det gamle jødiske kjernelandet i Judea og Samaria (Vestbredden) og Jerusalems gamleby, hvor jøder igjen kunne be ved Vestmuren.

Mange ble overbevist om at forløsningen var nær, og på 70-tallet valgte mange å bosette seg på Vestbredden og Gazastripen.

Så kom tilbakeslagene. Mange ble skuffet da et Likud-ledet Israel trakk seg ut av Sinai-halvøyen i 1979, i bytte mot en gjensidig fredsavtale.

Skuffelsen var enda større da Likud-leder Ariel Sharon fikk flertall for en tilbaketrekking fra Gaza. I august 2005 ble tusenvis av bosettere, de fleste nasjonalreligiøse, beordret til å forlate hjemmene sine. Mange godtok kompensasjonspakker, mens enkelte satte seg til motverge.

I torsdagsavisen forklarte rabbiner Dov Berkowitz hvordan skuffelsen både over staten Israel og det nasjonalreligiøse lederskapet begynte å spre seg.

Mange var klare til å sette seg fysisk til motverge, men de nasjonalreligiøse lederne ga etter for myndighetene. For de religiøse sionist-lederne var staten Israel fortsatt nærmest hellig.

Etter Gaza ble mange desillusjonert. De som hadde valgt å leve i frontlinjen, for å beskytte Israel, følte seg sviktet både av staten og av de religiøse lederne. Utviklingen mot en messiansk tidsalder var blitt reversert.

Noen vendte seg til mer radikale rabbinere, som skiller mellom den ugudelige staten Israel og «det ekte Israel». Èn av disse rabbinerne har lignet Israel med en nøtt. En må knuse skallet (staten Israel) for å få frem selve nøtten (det sanne Israel).

Det er en lang vei fra kritikk mot et «gudsfornektende Israel» til vold av typen vi så i Duma. Men mange peker på at ekstremistene i utgangspunktet lot seg inspirere av de radikale rabbinerne. Nå har de beveget seg videre og lar seg ikke stanse av rabbinernes bønner om moderasjon.

Bildet er langt fra entydig. I etterkant av Gaza har mange av de skuffede engasjert seg i partiet Jødisk Hjem, som ledes av Naftali Bennet. De ønsker å jobbe politisk for at det aldri mer vil bli et «nytt Gaza».

Partiet har i perioder hatt vind i seglene, men velgerne er ikke lenger trofaste. Da Netanyahu på valgdagen sa at han representerte det eneste sikre alternativet, hoppet tusenvis av nasjonalreligiøse over til Likud.

Kimmy Kaplan, professor ved Bar Ilan-universitetet i Tel Aviv, sier til Dagen at de store bosetningene, som Efrat ved Betlehem, nå er etablerte samfunn. Innbyggerne oppfører seg og tenker identisk med innbyggerne i israelske byer flest.

Det gjelder også religiøse sionister, som nå setter hus, hjem, sikkerhet og velferd øverst på prioriteringslisten. Kanskje er den siste tids ekstremisme også en reaksjon på en generell avideologisering av de religiøse sionistene.