Menneskeverdet i den døde kroppen

Hvordan vi behandler den døende, er en prøvestein for hva slags verdi samfunnet vårt tillegger mennesket.

På lørdag fortalte VG historien om Karen Anna Nilsen på 90 år som i løpet av 26 timer ble flyttet mellom tre nivåer i helsevesenet før hun døde. Dessverre er det ikke et enestående eksempel, og det viser at det er en vei å gå fra intensjoner til en verdig omsorg ved livets slutt. Helsevesenet må ikke bare ha bein å gå på og armer som jobber raskt, men øyne som ser på pasienten, spesielt i de mest sårbare fasene av et liv.

Spesialsykepleier og tidligere leder for sykepleierforbundets faglig etiske utvalg, Marie Aakre, har vært en foregangsfigur i dette arbeidet, og i disse dager starter hun sammen med et team av dyktige medarbeidereLukas Hospice i Trøndelag. Aakre sier at «døden er leksjoner i liv» - og på denne måten minner hun oss på at dødsfasen er en fortettet erfaring av det dypeste livet kan by på, det være seg forsoning, medmenneskelighet og sorg.

Det gjøres en fantastisk jobb på mange palliative avdelinger og sykehjem allerede; samtidig trenger vi den stadige påminnelsen om at døden krever tid og at den siste fasen ikke må bli en salderingspost i politiske prioriteringer.

Hva så med menneskeverdet når døden er et faktum? Er det slik at når døden har inntruffet og livsgnisten er borte, så er kroppen et restmateriale som ikke lenger har verdi? Spørsmålene er kanskje provoserende, og det vekker dype følelser. Det vet vi alle som har mistet noen vi er veldig glade i. Erfaringene i møte med den døde er like mange som det finnes pårørende, og det er vanskelig å finne felles begreper. Til en viss grad må derfor den enkelte familie selv gjøre valgene man står ovenfor.

Det gjelder hva den døde skal ta med seg på den siste reisen og hvorvidt den skal kremeres eller gravlegges, for ikke å snakke om selve seremonien.

Samfunnets syn på mennesket og den døde gjør seg sterkt gjeldende i samtalen og behandlingen av den døde kroppen. Dette kom også historisk frem når mennesker som hadde tatt livet av seg, ble gravlagt utenfor kirkegårdsmuren. Heldigvis er denne tenkningen historie, men med et større livssynsmangfold kommer ulik tenkning til syne.

I vår tid hvor planetens helse er truet, skal vi kanskje ikke være overrasket over at klimatenkningen også blir en del av døden. Det amerikanske Urban death project har fått mye oppmerksomhet for sin tanke om miljøvennlig kompostering av den døde kroppen.

Faren er at den kun blir et objekt for et annet gode og at vi ikke ivaretar den verdighet og respekt som døden krever av oss. Ildsjelene bak prosjektet snakker om at man kan ta med seg jord av den døde slik at familien kan bruke den til å plante nytt liv av den døde kroppen. Mer kommersielt annonserer et nordisk firma for at man kan lage diamanter av asken til den døde. Da kan man bære den døde med seg rundt halsen eller som ørepynt.

Tanken er vakker, men hva gjør det med sorgprosessen at vi fysisk bærer den døde kroppen – riktignok i et annet format – med oss på kroppen. Kanskje også den døde skal få hvile.

I filosofisk og eksistensiell forstand er spørsmålet hva den døde kroppen er. Er den kun et «avsjelet legeme» - der menneskeverdet forsvinner ut i det uvisse, eller er mennesket en helhet vi ikke kan splitte opp i klart definerte deler? I gnostisk tenkning var kroppen verdiløs uten sjel. I kristen tenkning har kroppen en egenverdi.

Derfor behandler vi den døde kroppen med respekt. De som steller den døde passer på at vannet ikke er for lunkent og den døde gjøres i stand for sin siste reise.

Den døde kroppen er mer enn et restprodukt. Vi skal behandle den med respekt. Få har uttrykt dette bedre enn den tidligere britiske statsminister William Gladstone (1809-1898): «Vis meg hvordan en nasjon tar seg av og sørger over sine døde, og jeg kan med stor nøyaktighet fortelle deg hvordan det står til med folkets medfølelse, respekten for landets lover, og deres lojalitet mot høye idealer.»