Mathilde (14) elsker livet som misjonærbarn på Madagaskar

Kan tenåringsforeldre ta med seg barn ut i misjonen? – Helt klart, mener Mathilde Markhus Evensen (14).

Amerikansk skole, venner fra hele verden, konfirmasjonsleir i Dubai. Det er bare noe av det som kjennetegner livet til Tjøme-jenta som siden oktober 2012 har bodd på Madagaskar som misjonærbarn.

Alene tenåring

Dagen møter Mathilde på en samling for misjonærer i Det Norske Misjonsselskap (NMS) i hovedstaden Antananarivo.

Her ser vi voksne som prater og barn som leker, men det er bare én som er tenåring. Slik behøver det ikke å være, mener Mathilde. Hun føler seg nemlig svært privilegert.

Men det er ikke bare på Madagaskar at tenåringer er sjelden vare. Blant misjonærfamiliene i NMS er det i dag bare seks tenåringer i Thailand, Etiopia, Frankrike og Hong Kong.

Den direkte årsaken til at Mathilde og brødrene, Gabriel (7) og Mathias (1,5), bor på Madagaskar, er at pappa, Terje Evensen, er prosjekt- og informasjonsmedarbeider på feltet, mens mamma, Jane Markhus, er prosjekt- og administrasjonsassistent på NMS-kontoret.

Ustabilt internett

Dagen begynner tidlig for den norske tenåringen. På grunn av tett trafikk og hull i veiene må hun reise hjemmefra allerede 6.30 for å nå skolestart 7.45.

På skolen venter venninner fra blant annet Kina, Mauritius, Kamerun, India og Filippinene. Undervisningen er på engelsk og er nokså annerledes enn den norske, synes Mathilde, som går i åttende klasse.

– Algebra her er på nivå med det som vi har i niende klasse i Norge, så det gjør at matten er mer komplisert.

Mathilde er tilknyttet den nettbaserte Globalskolen, som på bakgrunn av norske læreplaner samler undervisningsressurser for grunnskolen og videregående skole.

Det er særlig i norsk, KRLE og samfunnsfag Mathilde trenger tilleggsundervisning. Men strøm og internett er ustabilt på Madagaskar. Derfor har Mathilde og broren fått hjelp med fagene de trenger av et norsk ektepar som fungerer som støttelærere på feltet.

– Dessuten prøver jeg å lese og prate så mye jeg kan på norsk, smiler Mathilde.

Gøy med gassisk

Det beste med å være på Madagaskar er å være sammen med folk som har en annen kultur, enten det er gasserne eller de internasjonale skolevennene, synes tenåringen.

– Det er gøy å lære et språk som ikke brukes andre steder enn her, sier Mathilde. Særlig liker hun å se reaksjonen når hun snakker gassisk med lokalbefolkningen.

Mathilde har én time gassisk i uken, men føler ikke at hun lærer så mye på den måten. Å snakke med hushjelp, vakter eller folk hun møter på markedet, er mye mer effektivt.

– Gasserne synes det er morsomt at vi prater gassisk og ikke fransk. Jeg har ikke fransk på skolen, det er det bare de som kan engelsk flytende som har.

Venner flytter

Å bo på Madagaskar kan også være litt tøft, medgir tenåringen. Venninnene kan av og til slite med å bli enige om ting. Det tror Mathilde har med ulik kulturbakgrunn å gjøre. Dessuten flytter ambassadebarn ofte. Da er det vanskelig å holde kontakt med vennene.

– Å miste norsken er også litt frustrerende. Prating går greit, men det er vanskelig å holde grammatikken vedlike, sier hun.

Til tross for at Mathilde har mange gode relasjoner med medelever, møter hun sjelden venninnene på hjemmebane. Hun tror også det har med kultur å gjøre.

– De indiske venninnene har ekstremt strenge foreldre. De får ikke lov til verken å ha besøk eller dra i besøk.

Det er ikke vanlig for elevene ved den amerikanske skolen å overnatte hos hverandre. Da Mathilde i forbindelse med et skoleball sov hos en av de andre jentene i klassen, var det første gang venninnen hadde hatt noen på overnattingsbesøk.

­– Jeg kjente moren hennes og hadde pratet en del med henne. Derfor fikk jeg lov, tror den norske tenåringen.

En annen venninne har vært hos Mathilde to ganger. Siden har hun ikke fått tillatelse til mer.

– Foreldrene hennes mener at to ganger i løpet av et halvt år er for mye, sukker Mathilde.

B er dårlig

Dermed er det først og fremst på skolen at elevene møtes, enten i undervisningen eller i forbindelse med fritidsaktivitetene etter skoletid.

Mathilde noterer seg at venninnenes foreldre er strenge med lekser og karakterer.

– Å få en B, eller det vi kaller 5-er i Norge, blir regnet av alle som en dårlig karakter.

Alt er veldig annerledes enn i Norge, synes 14-åringen.

– Der hadde jeg et par gode venner. Her har jeg flere, jeg lærer mye mer, og møter mange kulturer. Jeg liker meg nesten bedre på Madagaskar enn i Norge, smiler Mathilde.

I blant savner hun friheten.

– I Norge kunne jeg gå tur alene. Det kan jeg ikke her. Det er høye piggtrådgjerder utenfor huset og vakter som passer på. For meg var det et stort sjokk til å begynne med, innrømmer hun.

Mathilde er vokst opp med hund. Hun skulle gjerne gått tur mutters alene med de to hundene som familien har skaffet seg i Antananarivo.

– Fikk piano

– Jeg fikk piano til bursdagen i fjor, smiler hun.

Akkurat nå er det imidlertid konfirmasjonsleiren som står i hodet på den norske tenåringen. Snart skal hun nemlig til Dubai sammen med moren sin og møte andre norske konfirmanter som bor utenlands. Da blir det overnatting både i sjømannskirken og ute i ørkenen.

– Jeg er ikke sikker på om det er i telt vi skal bo, men det er lagt opp til mange aktiviteter og mye sang, sier Mathilde som gleder seg veldig.

Trives godt

– Jeg får mer med meg enn om jeg bare hadde bodd i Norge.

Hun håper å bli på Madagaskar en god stund.

– Alle i familien trives godt, og vi ønsker å bli her i flere år.