Maskeradeballet i Tel Aviv 23. mai 2016.

Et falskt spill for den internasjonale tribune så vi nylig utspille seg for alles øyne i Tel Avid. Israelske ledere deltok sammen med palestinske og arabiske motspillere som tause tilskuere.

Ved innsettelsen av Avigdor Liberman som israelsk forsvarsminister den 23. mai i år falt det offentlige uttalelser som klinger falske i velinformerte observatørers ører. Netanyahu åpnet maskeradeballet med å si at han vil gå inn for det arabiske fredsinitiativ fra 2002, som lovet fred og erkjennelse av Israel som jødisk stat som motytelse til at det ble opprettet en palestinsk stat. Han sa videre: “Planen inneholder positive elementer som kan stimulere til konstruktive forhandlinger med palestinerne. Israel er villig til å forhandle med araberstatene med visse revisjoner av initiativet, slik at det reflekterer de dramatiske forandringer i regionen siden det opprinnelig ble presentert. Planen ville inkludere målet, «to stater for to folk». Da Liberman etterpå tok ordet, sa han at han var enig med Netanyahu, og at det var noen «svært positive» elementer i initiativet som kunne bane vei for «en seriøs dialog med alle naboene i regionen».

Begge statsrådenes samstemte erklæringer syntes å ha omfavnet tostatsløsningen. Det vakte oppmerksomhet i mange leire: Beroligelse i det internasjonale miljøet, som kanskje fikk et bedre bilde av den nye forsvarsministeren enn de tidligere hadde hatt. Statsministeren har sagt det samme i flere år, så det var ikke så overaskende. På hjemmebane vakte imidlertid Libermans uttalelse bestyrtelse. Har både Likud og Det israelske hus (Yisrael Beytenu) og de to partiers ledere sviktet den sionistiske sak? «Nei da!» sa en representant for Naftali Bennetts parti, Det jødiske hjem. «De driver bare et spill for den internasjonale tribunen. Ingen av dem har tenkt å oppgi de bibelske landområdene, Judea og Samaria, eller Jerusalem som Israels udelte hovedstad.»

Det vet de som kjenner dem. De som i tillegg kjenner Israels historie fra slutten av 1930-årene og frem til statsminister Ehud Olmert gikk av i 2009 vet at alle rause tilbud som Israel har gitt palestinske ledere i disse 70 årene, har blitt avvist med forakt og krav om mye mer. Alle burde derfor vite at forhandlingsveien er stengt. Det vet i hvert fall Netanyahu.

Begge de berørte parter vet innerst inne at tosidige forhandlinger aldri vil føre frem. Likevel er slike forhandlinger, paradoksalt nok, veien å gå for Israel, for åpent å stille til skue hvem som er den uforsonlige part og skyld i enda et eventuelt brudd i forhandlingene. Palestinske ledere vet, og har tatt konsekvensene av sin innsikt etter Seksdagerskrigen, at det bare er et internasjonalt press som kan hjelpe dem til å knuse den sionistiske entitet i “Palestina”, enten med fredelige midler som BDS-kampanjer eller med intervensjon av FN-styrker. De foretrekker alt annet enn tosidige forhandlinger med Israel. Palestinske ledere vet at å inngå et kompromiss med Israel slik Egypt gjorde i 1979 kan føre til at før de vet ordet av det, “sitter de til bords med Anvar Sadat” i et annet rike høyt der oppe, slik Yasser Arafat så humoristisk advarte sine arvtakere om like til det siste.

Når skal verden gjennomskue dette spillet og si at nok er nok. Jeg syns kristenhetens internasjonale organisasjoner skulle begynne med å trekke seg ut av BDS-kampanjen og heller bli talsmenn for Judeas og Samarias innlemmelse i Israel. Det kunne ha innledet en ny epoke i Midtøstens historie.