- Man skal ikke gjendøpe

Pinsemystikeren Peter Halldorf ønsker velkommen økt aksept av barnedåp blant pinsevenner. - Men da må en anerkjenne det som gyldig dåp.

Er det greit å spise ve­ge­tar­mat når man fas­ter? Er det et smutt­hull? Peter Hall­dorf sit­ter nær­mest i en bue på sto­len på ka­fe­en Vega i Oslo. Ad­ven­tis­te­ne har laget et spise­sted i første­eta­sjen av byg­get sitt rett ved St Olavs kirke, og res­tau­ran­ten har sei­let opp som et av ho­ved­sta­dens beste ve­ge­tar­ste­der. Men nei, Hall­dorf fas­ter. Han gjør gjer­ne det på ti­de­ne av året da krist­ne tra­di­sjo­nelt fas­tet.

Det er ikke der­for for­fat­te­ren, re­treatle­de­ren, for­kyn­ne­ren og kom­mu­ni­tets­le­de­ren sit­ter bøyd i sto­len, det ser hel­ler ikke ut som han sit­ter vondt. Han for­kla­rer seg mildt, men ty­de­lig, han for­kla­rer med hen­de­ne, i sakte, seige be­ve­gel­ser. Han for­tel­ler om sin vand­ring, ikke bort fra pinse­be­ve­gel­sen, men en mer pa­ral­lell vand­ring mel­lom det or­to­dok­se og pinse­be­ve­gel­sen. Peter Hall­dorf - tredje­ge­ne­ra­sjons pinse­pas­tor, får etter en tid behov for en mer ut­vi­det fri­het enn den hans barn­doms kirke­sam­funn kunne gi.

- Min leng­sel fra jeg var 17 år, da jeg fikk mitt kall, har all­tid vært etter hel­lig­het. En leng­sel etter Gud, etter di­sip­pel­skap. Det fant jeg i deler av pinse­be­ve­gel­sen. Men etter en del år som pas­tor tvang er­fa­rin­ge­ne meg til en er­kjen­nel­se om at ikke alt var så be­fri­en­de al­li­ke­vel.

- Hvor­dan da?

- Det hand­let blant annet om for­hol­det til tid. Mil­jø­et var pre­get av at ting skul­le skje nå, vi måtte opp­le­ve Gud nå, ha re­sul­ta­ter nå. Det kan gjøre at man låner seg bort til det som er ma­ni­pu­le­ren­de, uten at man er be­visst det, for­tel­ler han.

Den unge Hall­dorf fikk en krise. Som kjent kan man komme styr­ket ut av kri­ser, og Hall­dorf fikk gjen­nom men­nes­ker han møtte denne tiden, sta­ket ut en ny ret­ning. Som egent­lig er gans­ke gam­mel.

- Jeg fikk øyne­ne opp for klos­ter­tra­di­sjo­nen. Der fant jeg mye av det jeg lette etter. Der var det jo men­nes­ker som hadde for­latt alt i sin leng­sel etter hel­lig­het. Men de hadde gått en annen vei en den jeg først valg­te. Møtet med den ori­en­tals­ke tra­di­sjo­nen ble en vel­dig for­vand­len­de er­fa­ring for meg, men også en dyp fø­lel­se av hjem­komst. Ikke minst i for­hold til min egen tra­di­sjon hvor møtet med og er­fa­rin­gen av Den hel­li­ge ånd er noe av det vik­tigs­te jeg har med meg i ba­ga­sjen.

Og så var det dette med tiden, da.

- Jeg kom­mer til et klos­ter og møter ere­mit­ten. Han sier at «nå har du reist langt». Jeg sva­rer ja, én dags reise. «Jaja», sva­rer han. «Tenk på at hos oss er tjue år bare en be­gyn­nel­se», for­tel­ler Hall­dorf og ler.

- Jeg tenk­te: Tul­ler han med meg? Men når det han sa sank inn, ble det en vold­som be­fri­el­se for meg. Jeg fikk hjelp til å for­hol­de meg til tiden på en annen måte. Veien som man går med Gud er gans­ke lang. Det vik­ti­ge er hel­ler ikke hvor langt man har gått, men at man øver ut­hol­den­het. Men fal­ler, og rei­ser seg. Fal­ler, og rei­ser seg.

Rundt oss på Vega set­ter stu­den­ter og pen­sjo­nis­ter til livs linse­sup­per og grønn­sakspure­er. År­sa­ken til at Hall­dorf er i Norge er ikke for å snak­ke om sin vand­ring, men for å lan­se­re sin siste bok. En an­dakts­bok han ble pres­set til å skri­ve, i følge ham selv.

- Jeg ville egent­lig ikke skri­ve den. Jeg synes det er litt vel pre­ten­siøst. Dette er fak­tisk den enes­te av mine bøker som ikke er mitt eget ini­tia­tiv. Men for­la­get i Sve­ri­ge maste så fælt og i et svakt øye­blikk sa jeg ja, ler han.

Når det er sagt er for­fat­te­ren glad for ut­gi­vel­sen. En an­dakts­bok som føl­ger kirke­årets rytme, som kun byg­ger på bi­bel­si­ta­ter, ikke kirke­fed­re eller ør­ken­fed­re, for­tel­ler han.

- Hvor­for er dag­lig les­ning så vans­ke­lig for mo­der­ne krist­ne?

- Det er ikke un­der­lig at det er vans­ke­lig, det hen­ger sam­men med tem­po­et og frag­men­te­rin­gen i vår kul­tur og våre kir­ker.

Hall­dorf snak­ker om mang­len­de rytme som hind­rer oss fra å komme til­ba­ke til et indre sen­trum. Han snak­ker om at vi blir offer for sen­tri­fu­gal­kref­te­ne, at vi ender med å leve av ytre im­pul­ser. Om stress, rett og slett.

- Det er en svært gam­mel er­fa­ring i den krist­ne tra­di­sjo­nen, at det er vans­ke­lig å gjøre frem­skritt i bønn uten ån­de­lig les­ning. Også det kre­ver øvel­se i vår tid, fordi vi er så vant til å lese for å ha lest. Hele skole­ver­ket byg­ger på det. Men i den ån­de­li­ge les­nin­gen leser vi for å lese. Det er selve les­nin­gen som er vik­tig, ikke for å krys­se av at man har lest. Den be­den­de les­nin­gen av Skrif­ten og god ån­de­lig lit­te­ra­tur. Slik les­ning er helt nød­ven­dig for kris­ten­li­vet.

Til dag­lig er det livet på slot­tet Bjärka-Säby som opp­tar Hall­dorf. Kom­mu­ni­te­ten har i mange år dre­vet re­treat-virk­som­het. Her er dag­lig­li­vet re­gis­sert av tide­bøn­ner og mes­ser. Av les­ning og et stil­le liv. Alt med pinse­me­nig­he­ten i nabo­byen Linköping som opp­drags­gi­ver og eier av slot­tet. Hall­dorf be­ve­get seg altså i ret­ning de or­to­dok­se kir­ke­ne, uten å gi slipp på sin pin­se-sjel.

Den siste tiden har man kun­net lese at Ulf Ekman, leder av Li­vets Ord i Sve­ri­ge, har snak­ket varmt om ka­to­li­sis­men. Kris­ten­le­de­re som før har snak­ket om «skjøg­e­kir­ken» er i dag ikke len­ger så kri­tis­ke. Hall­dorf tror til­gjen­ge­lig­het er noe av år­sa­ken til at ikke flere vel­ger or­to­dok­si­en.

- Det har mye med kul­tur å gjøre. Den ka­tols­ke kirke er mer til­gjen­ge­lig i vår del av ver­den. Går man til Fin­land er det helt an­ner­le­des. De har en stor in­nen­lands or­to­doks kirke. Norge og Sve­ri­ge til­hø­rer jo også den vest­li­ge delen av Euro­pa, der er den ka­tols­ke kirke mer frem­me. Jeg er ikke sik­ker på om opp­myk­nin­gen mot ka­to­lik­ke­ne er noe pro­blem. Det er mye man er uenig om, men også mange treff­punk­ter.

- Men som pinse­venn kan jeg let­te­re iden­ti­fi­se­re meg med det or­to­dok­se. Under, Den hel­li­ge ånd og Guds inn­gri­pen er så selv­sagt for de or­to­dok­se.

Men barne­då­pen da, Hall­dorf? Gode pinse­ven­ner går nå inn for at barne­døp­te kan bli med­lem­mer hos dem. Ekman, igjen, går langt i å ak­sep­te­re barne­dåp.

- Jeg har lenge ment at en dåp i den tre­eni­ge Guds navn er en gyl­dig dåp. Man skal ikke gjen­døpe. Så jeg øns­ker denne ut­vik­lin­gen i pinse­be­ve­gel­sen vel­kom­men. Det som er vik­tig er at det ikke skjer av prag­ma­tis­ke år­sa­ker. Skal man åpne for barne­døp­te, må man er­kjen­ne deres dåp som gyl­dig. El­lers hav­ner man i al­vor­li­ge teo­lo­gis­ke vans­ke­lig­he­ter, ja, det blir nær­mest teo­lo­gisk hals­hug­ging.

Hall­dorf peker på at igjen kan våre mo­der­ne kir­ker hente lær­dom fra de tid­li­ge kir­ke­ne.

- Det tok tid før barne­då­pen ble van­lig, det skjed­de ikke før på 500-tal­let. Men noen kon­tro­vers var det aldri rundt dette, denne dåpen ble aldri sett på som ugyl­dig. Det er en mo­der­ne de­batt som vi må bli fer­dig med. Vi må er­kjen­ne hver­and­res dåp.

Hall­dorf sier han som pinse­pas­tor prak­ti­se­rer en dåp hvor en per­son kan si ja til å bli døpt. Men han prak­ti­se­rer ikke gjen­dåp, noe han er­kjen­ner er uvan­lig i pinse­be­ve­gel­sen.

En mann som har et kall til å lete etter hel­lig­het, vil vel na­tur­lig nok ivre for hel­lig­het også blant brød­re­ne i troen. Da kan det sik­kert være greit å ha et raust tids­be­grep.

- Mange nye fri­kir­ker, som min egen, har sitt ut­spring i det man kan kalle pro­fe­tens ka­ris­ma. Den trengs all­tid, men det som er nytt de siste år­hund­re­ne er jo at denne ka­ris­ma ikke bare bru­kes til å skape nytt liv i kir­ke­ne, men til nye kir­ker. Man får me­nig­he­ter som har sin iden­ti­tet i en spe­si­fikk ka­ris­ma. Det går en tid, så lenge det er mo­ment, men man kan ikke bygge et helt kirke­liv på det. Man må bygge på hele kir­kens er­fa­ring og tra­di­sjon.

- Der står vi i dag. Hvor­dan skal vi få byg­get noe som varer? Det er ikke snakk om å kon­ver­te­re hit eller dit, men å se hver­and­re som søs­ken­kir­ker. Da må det gjen­si­dig re­spekt til, da kan man også etter hvert dele natt­verds­bord. Der er vi ikke i dag.

For kom­mu­ni­te­ten i Bjärka-Säby er ad­vents­ti­den spe­si­ell. Hall­dorf liker denne tiden.

- Per­son­lig er det blitt en av de ri­kes­te ti­de­ne i kirke­året. Det er en utro­lig for­tet­ning, det er de doble lin­je­ne med Kris­tus som har kom­met og Kris­tus som kom­mer. Det er sterkt es­ka­to­lo­gisk (med tanke på frel­sen, journ.anm), og det er synd om kir­ke­ne ikke tar vare på dette. Kir­ken har et kall til å være es­ka­to­lo­gisk, til å være frem­tid i for­tid.

- Du snak­ker om li­tur­gi, kirke­år og tide­bøn­ner. Men du tar ikke skrit­tet helt ut av pinse­be­ve­gel­sen?

- Nei, jeg kjen­ner at det er her jeg har mine røt­ter, mitt hjem og mitt kall. Det gir meg også ram­mer hvor jeg kan få leve med li­tur­gi­en og tide­bøn­ne­ne. Det er en mu­lig­het for meg å leve i en for­ny­el­se av den tra­di­sjo­nel­le pinse­gud­tje­nes­ten.

- Et siste spørs­mål. Hvor­for kler du deg som en munk?

Hall­dorf ler.

- Det er dette jeg kjen­ner meg hjem­me i. Jeg står i en li­tur­gisk sam­men­heng, men det er ikke na­tur­lig for meg å kle meg i preste­kra­ge. Det er mer na­tur­lig med ga­la­beia­en, som jeg fikk i gave fra den kop­tis­ke kirke, smi­ler Peter Hall­dorf.

DAGEN