Lidelsene satte ikke det endelige punktumet

Mangfoldet av norske misjons- og bistandsorganisasjoner viser at det er mulig å bidra til nettopp dette på mange ulike plan.

Om noen uker vil Nadia Murad og Denis Mukwege motta Nobels fredspris for sin kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter. Valget av vinnerne har blitt møtt med stor glede og takknemlighet, ikke minst fra de mange ulike norske organisasjonene som har linker til Mukweges arbeid i Kongo eller er med på å sette søkelyset mot lidelsene som minoritetskvinner er utsatt for i Irak. Det er viktig at seksualisert vold blir tematisert, og håpet er at oppmerksomheten kan bidra til at skammen flyttes fra offer til overgriper.

For det er fortsatt ufattelig mange kvinner i verden som lider under overgrep, og de fleste uten noen som lytter til deres lidelser. Kristne og hinduistiske kvinner i Pakistan kidnappes, tvangsgiftes og tvinges til å konvertere. Dette skjer med hundrevis av kvinner hvert år, uten at det når avisoverskriftene verken i deres hjemland eller i vårt. Kvinnelige flyktninger fra Nord-Korea utsettes for menneskehandel i Kina, men blir ikke beskyttet av kinesiske myndigheter. Mange kvinnelige konvertitter lever med sin nye tro på Jesus i skjul for sine ektemenn, brødre og fedre, for skammen de påfører familiens ære kan utløse vold og utfrysning. Kulturelle koder gjør det også vanskeligere for kvinner enn menn å flykte fra voldelige relasjoner eller komme seg unna slavehandlere. Dette er daglige overgrep som igjen og igjen fortjener kampanjer og oppmerksomhet, og ikke minst målrettet arbeid for å avsløres og stoppes.

Mangfoldet av norske misjons- og bistandsorganisasjoner viser at det er mulig å bidra til nettopp dette på mange ulike plan. Men vi kan sitte igjen med mer enn glede over å kunne gi av vår overflod. Å se kvinner som finner mot til å reise seg, selv etter grufulle overgrep, gir kraft og mot til mange flere. Som mennesker har vi ufattelige kraftlagre i oss, og vår innerste verdighet kan ikke tas fra oss. Som kristen kan vi forstå noe mer av mysteriet i at Jesus selv måtte bli fornedret og gjennomboret, totalt ødelagt av andres vold.

For vi tror ikke på en Gud som møter oss menneske ut fra vår styrke. Vi kommer ikke nær til Gud gjennom egen makt og kontroll. Gud er ikke fremmed for det avskyelige, han snur seg ikke bort, for han har vært der selv. Jesus krever ikke underkastelse ut fra sin egen maktposisjon. Han inviterer til gjenopprettelse gjennom sitt eget offer.

Etter oppstandelsen lar Jesus disiplene få se og røre sårmerkene hans. De er ikke borte, Jesus retusjerer ikke bort volden og fornedrelsen han ble utsatt for. Men det er ikke lenger det eneste som definerer hvem han er. Lidelsene satte ikke det endelige punktumet. Her ligger håpet over alle håp.