LHBT-debatten utfordrer menneskerettighetene

Vi syns det er ganske skremmende at de partiene som vil lovfeste et forbud ikke ser ut til å vektlegge dette samvittighetsaspektet i det hele tatt.

Den 12. desember behandlet Stortinget en rekke vidtgående representantforslag fra opposisjonspartiene om en endret kjønnspolitikk. Det som har fått mest oppmerksomhet i pressen, er forslaget om å forby såkalt konverteringsterapi.

Både i komitemerknader og innlegg under debatten gjorde KrF grundig rede for vår bekymring for at et lovforbud mot det som med et samlebegrep blir kalt konverteringsterapi, vil legge begrensninger for hva trossamfunn og enkeltmennesker skal få lov til å utøve, tro og mene.

Når begrepet konverteringsterapi defineres så vidt at det også kan omfatte sjelesorg-samtaler der voksne på eget initiativ ønsker samtale og veiledning om en opplevd samvittighetskonflikt, ja da ønsker ikke KrF et forbud. Vi syns også det er ganske skremmende at de partiene som vil lovfeste et forbud, ikke ser ut til å vektlegge dette samvittighetsaspektet i det hele tatt.

En søkt problemstilling? Her er det viktig å løfte fram noen meget interessante sider ved FNs menneskerettighetserklæring som Norge har ratifisert, og som dermed gjelder som norsk lov. Ja, mer enn det: Hvis norsk lovverk kommer i konflikt med menneskerettighetserklæringen, så er det sistnevnte som gjelder.

Artikkel 1 i menneskerettighetserklæringen skiller seg vesentlig fra de andre 29 artiklene, der menneskets universelle rettigheter blir beskrevet. Artikkel 1 skiller seg ut fordi den beskriver noen helt fundamentale trekk ved den menneskelige natur, som nettopp definerer oss alle som mennesker. Ordlyden i artikkel 1 er som følger:«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Menneskerettighetserklæringen slår altså fast at vi alle har to iboende egenskaper som definerer vårt verd som mennesker: Evnen til å tenke fornuftig og handle deretter, og evnen til å lytte samvittighetens stemme og handle deretter.

Så er det ikke slik at samvittigheten er et kompass som leder oss alle i samme retning. Det som føles riktig og uproblematisk for noen, kan for andre komme i konflikt med egen samvittighet, og vice versa.

Uansett hvilken vei samvittighetens kompass måtte lede hver enkelt av oss, så forplikter menneskerettighetserklæringen oss likevel på å ha en absolutt respekt for samvittighetens indre stemme - fordi den gjør mennesket unikt i forhold til resten av naturen!

Så sier artikkel 12 i menneskerettighetserklæringen noe som ser ut til å ha gått fullstendig under radaren for de fleste i denne saken, men som like fullt er uhyre viktig. Jeg siterer igjen:«Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.»

Jeg håper og tror at de fleste vil være enige i at det knapt finnes noe mer privat i et menneskes liv enn egen seksualitet, enten det nå gjelder legning eller praksis og utfoldelse. Seksualitet er en del av privatlivets innerste sfære.

Hvis et menneske skulle oppleve en samvittighetskonflikt rundt egen seksualitet og ønske å samtale med noen om dette – skal da lovgivers, altså Stortingets, svar være: Du må gjerne ha din samvittighetskonflikt i fred, men i det øyeblikk du snakker med noen om dette, så vil din samtalepartner bli utsatt for rettslig forfølgelse og risikere bot eller fengsel?

Skulle det skje, så er min konklusjon klar: Da er vi på rask vei inn i totalitær tenking, der viktige prinsipper i menneskerettighetserklæringen blir satt til side: Evnen og retten til som menneske å lytte til samvittighetens stemme, og retten til vern mot innblanding fra det offentlige i privatlivets fred.