Levende tradisjoner

Med tiden har vi akseptert en del juletradisjoner som ikke uten videre underbygger det kristne julebudskapet. 

Det moderne forbruksmønsteret når et desidert høydepunkt i desember, og ikke så sjelden overtar travelheten for fellesskapet og muligheten til å finne ro i tilværelsen. I møte med dette er det grunn til å tenke gjennom hvilke tradisjoner vi ønsker å videreføre, og hvilke vi ønsker å korrigere. For julen er tradisjonenes tid. Noen tradisjoner er nyere enn andre, men for mange blir høytiden fremdeles kjennetegnet av at vi forholder oss til vante mønstre.
Tradisjoner bygger identitet. Tradisjoner skaper kultur. Tradisjoner er ikke uforanderlige, og bør heller ikke være det. Men den som ikke har tradisjoner, mangler mye. Derfor kan vårt forhold til juletradisjoner også bidra til ettertanke i forhold til hvilke andre tradisjoner vi ønsker å videreføre.
Lørdag skrev Kåre Skuland en viktig artikkel om dette i Velsignet Helg. Han tok til orde for å revitalisere både høytidene, helligdagen, kveldsbønnen og husandakten. På alle disse områdene vil praksisen være noe ulik fra en sammenheng til en annen. Men i vår travle tid står vi ikke uten mulighet til å påvirke vår egen hverdag. Vi kan for eksempel velge om jul og påske er kristne høytider i praksis, eller om de bare er ferier.

Når vi leser om israelsfolket i Bibelen, blir vi gjentatte ganger minnet om hvor viktige høytidene var med tanke på å opprettholde bevisstheten om hvem de var i dag. Den dag i dag ser vi fruktene av dette i form av en jødisk identitet som har overlevd formidable prøvelser gjennom flere tusen år. Denne identiteten hadde neppe vært like intakt om jødene gjennom historien hadde vært like individualistiske som vi er i dag. Det er altså ingen grunn til å se smått på den betydningen nettopp markeringen av høytidene har hatt. Da fremstår det underlig at gudstjenestene i forbindelse med for eksempel påske ser ut til å få stadig lavere prioritet i mange kristne sammenhenger. For det kan neppe være særlig tvil om at kristen tro er under press i våre dager, og at de gode kristne tradisjonene er viktige bidrag til at troen blir videreført til kommende generasjoner. Tradering, videreføring at det vi har fått del i, er helt sentralt i den kristne dannelsen.

Da kommer det også som en konsekvens at søndagens gudstjeneste naturlig skulle være noe mer enn en valgfri post på programmet. I sitt frispark skrev Kåre Skuland at det å gå i kirken på søndag er like naturlig som å gå på jobb på mandag. Det er en god illustrasjon.
Det er all grunn til å ta på alvor at mange familier opplever hverdagen som krevende, og at man nidkjært vil ta vare på de lukene man kan finne til å hvile og være sammen. Samtidig er det grunn til å tenke gjennom de utfordringene som følger av å la det moderne samfunnet sette dagsorden, fremfor å la det kristne fellesskapet være noe av utgangspunktet man planlegger resten av hverdagen i forhold til.
Ikke alle tradisjoner er verdt å videreføre, og sunn konservatisme handler ikke om nostalgi. Et levende forhold til egne tradisjoner handler om å gi våre etterkommere del i det beste vi har. Julen er en av flere gode anledninger til dette, men den klart viktigste traderingen skjer i hverdagen. Derfor slutter vi oss til Kåre Skulands oppfordring: Ta tradisjonen tilbake!