Lettere å se andres feil enn våre egne

Når man gang etter gang opplever seg presset over på defensiven, er de færreste av oss på vårt beste.

Neste uke kommer Stortinget etter alt å dømme til å vedta utredning av et forbud mot såkalt konverteringsterapi. Forhåpentligvis vil utredningen bidra til en sårt tiltrengt klarhet når det gjelder hva man ønsker å forby. Høstens debatt har ikke gjort dette klart. Derimot har den vist hvor betent seksualitets- og kjønnstematikken er.

Blant kristne ledere med et tradisjonelt syn på ekteskapet er den dominerende trenden at få ønsker å snakke offentlig om saken. Begrunnelsene kan nok variere. Blant annet frykter nok en del å bli misforstått.

Blant dem som er i førstehånds berøring med feltet, har både fengselsprest Jens Fredrik Brenne, og senest i fredagens Dagen prest Stein Solberg, understreket at de ikke mener å besitte noen slags kur til terapeutisk bruk. De understreker også den dype respekten de ønsker å legge til grunn i sjelesørgeriske samtaler.

Noe av det som blir interessant med den videre politiske behandlingen av saken, er hvilket juridisk rom det blir for å formidle det ekteskapssynet som har vært enerådende også i Den norske kirke frem til 2017. Uklarheten på dette punktet kan ha hatt som bivirkning at en del kristne frykter en sterkere innskrenkning enn det er grunnlag for. Men her kan vi ikke ta noe for gitt.

Det synes nå vanskeligere enn noen gang i nyere tid å formidle det vanlige kristne synet på ekteskapet mellom kvinne og mann som Guds ordning for utfoldelse av den menneskelige seksualitet. Tvert imot blir denne forståelsen oppfattet som en urimelig innskrenkning av menneskers iboende frihet. Når man gang på gang opplever seg presset over på defensiven, er de færreste av oss på vårt beste.

Det mest sannsynlige er at utviklingen vil fortsette i samme retning. Vi står midt oppe i en normendring som ingen av oss kjenner de fulle konsekvensene av. I en slik situasjon kan vi stå i fare for både å undervurdere og å overvurdere konsekvensene. Målet må snarere være å «keep calm and carry on», som britene sier det.

Blant annet er det fra et kristent ståsted nødvendig å snakke om tilliten til Gud, og om at ikke alt står og faller ved det som skjer i Stortinget neste uke. Vi lever i et samfunn hvor individualiseringen av religiøs overbevisning har gitt rom for at den enkelte kan tegne sitt eget gudsbilde. Og vi kommer ikke unna at dette har vi som kaller oss kristne selv bidratt til, tilsiktet eller ei. Med et slikt utgangspunkt er det ikke vanskelig å forstå at mer eller mindre sekulariserte mennesker ønsker en liberal tilnærming til religiøse skrifter.

Dette står i dyp kontrast til blant annet Mesterens egne ord: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg». Men når vi siterer ord som dette, må vi også umiddelbart erkjenne vårt eget hykleri. For grunnleggende sett bor det vel en slags fariseer i oss alle. Vi har lettere for å se andres feil enn våre egne.

I et samfunn på vei til å riste av seg mer og mer av den kristne historien, vil det oppstå misforståelser. Det vil finnes fordommer. Kristne ledere kommer til å bli tillagt motiver de selv mener å ikke ha. Og kristne som ønsker å være tro mot Guds ord, kommer til å bli fremstilt på måter de ikke kjenner seg igjen i.

Men grunnleggende sett bør ikke dette komme som noen overraskelse. Kristendommen har alltid vært kontroversiell. Vår lange kristne historie, og folkekirkens fortsatt høye medlemstall, har nok bidratt til å opprettholde forventninger det ikke lenger er grunnlag for. Dess raskere landets aktive kristne innser det, dess raskere kan man møte en ny virkelighet offensivt snarere enn defensivt.

Denne uken leste jeg et intervju med den amerikanske pastoren Timothy Keller. Han har blitt en viktig ledestjerne også for mange norske pastorer. I dette intervjuet peker han på at de fleste kristne jevnt over fordyper seg langt mer i sosiale medier og nyhetsstrømmer enn i Bibelen og teologien. Den utfordringen er mer grunnleggende enn uenigheten om samlivsetikk.

Keller mener at amerikanske evangeliske kristne har vært særlig opptatt av å få likesinnede inn i sentrale maktposisjoner, for å forandre kulturen fra toppen. Nå mener han dette har endret seg, slik at man i større grad ser etter en beskytter. En slik har de fått i Donald Trump.

Keller mener imidlertid begge strategiene fører galt av sted, fordi de baserer seg på ytre makt, i stedet for tjeneste. I stedet tar han til orde for det han kaller «trofast tjeneste fra innsiden». Altså verken å trekke seg ut av kulturen eller å prøve å ta over.

Det kan være fristende å gi opp, og bli del av trendene i samfunnet. Det kan også være fristende å forskanse seg, og formidle sin refs fra tastaturet bak lukkede dører. Men det finnes en annen vei. Den kan føre til vanskeligheter. Den kan føre til smerte. Det er ikke minste motstands vei. Men denne veien innebærer troskap mot Ham som ble menneske for å frelse alle oss som trenger det.