Lenge leve kontantstøtten
Til dags dato har jeg ikke glemt konflikten som oppstod i vårt ekteskap da vår førstefødte skulle begynne i barnehage, ett år gammel. Vi bodde i Hurdal, gikk på Gå Ut Senteret og var på vei til Aserbajdsjan der vi, etter planen, skulle bli pionérmisjonærer.
Misjonsskolen hadde en liten barnehage der sønnen vår skulle gå sammen med bygdebarn og andre misjonærbarn in spe.
Alt i meg var i opprør. Jeg ville simpelthen ikke gi fra meg gutten så tidlig. Det stod fullstendig klart for meg at det var galt at et barn som ikke kunne gå eller snakke skulle skilles fra sin mor. Bare tanken var så vond at den var uutholdelig.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg husker at jeg lekte med alle mulige alternativer, hvorav ett var å rømme. Men tankene gikk bare i ring. Vi voksne trengte selvfølgelig å forberede oss på tjenesten ved Det kaspiske hav. Dessuten lå skolen nokså isolert fra sentrum. Det nyttet ikke. Jeg måtte kapitulere. Men ikke før jeg hadde skrevet dikt hvor jeg kalte mannen min en Judas. Jeg tror det var først da han forstod hvor hardt dette gikk inn på meg. Han gikk med på å levere gutten hver morgen.
«Barnehage. Jeg måtte kapitulere. Men ikke før jeg hadde skrevet dikt hvor jeg kalte mannen min en Judas.»
Siden fikk vi fire barn til. Nummer to var tidlig både trygg og moden. Da storebroren begynte i aserbajdsjansk barnehage, ville han også av gårde. Det var imidlertid slik at en hvilken som helst vennlig aserbajdsjaner nok kunne ha tatt ham med uten at han hadde gitt fra seg så mye som et klynk. Tvert i mot. Han ville ha smilt og vinket farvel. Jeg holdt ham hjemme tiljeg var trygg på at han visste forskjell på familie og fremmede.
Vel hjemme i Norge igjen var kontantstøtten et faktum. Jeg oppdaget at treårsalderen var et godt tidspunkt å utforske barnehagelivet på. Det ble min mal, og jeg fulgte den med ett unntak. Femtemann begynte på halvtid da han var to år og åtte måneder.
Nå er det ikke slik at jeg er verdens mest kreative og fantasifulle person. Jeg er ikke mer utrustet enn andre til å være hjemme med barn, for å si det slik. Den viktigste grunnen til at jeg takket ja til kontantstøtten var at jeg visste at det var ingen i verden, med unntak av Vår Herre og mannen min, som var like glad i våre barn som jeg.
Jeg har trodd, og tror fremdeles, at barna nærmest «blir til», og får en god identitet gjennom foreldrenes kjærlige blikk. Jeg ville dessuten gi dem noen år i livet der de skulle slippe å bli vekket tidlig, halt ut av senga og mast i gang i et strengt minuttstyrt regime som familiehverdager ofte er.
«I kontantstøttetiden levde vi langsomt. Vi gikk til nærmeste lekeplass, kanskje ned til kjøpesenteret for å kjøpe bolle. Vi bygget lego og leste hundrevis av bøker – noen av dem flere ganger.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da sistemann var halvannet år, tok jeg opp igjen journalistikkstudiene over internett. Min mor kom og hjalp til. Hun tok gutten med seg ut og lærte ham alt om fugler, trær og blomster. I stua kunne jeg høre Asbjørnsen og Moe bli lest mens jeg løste oppgaver og skrev artikler. Livet har lært meg at mange viktige og riktige ting kan være vanskelige. Slik også å være hjemme over flere år med små barn var det.
For ordens skyld: Den eldste sønnen min ble godt tatt vare på. Han ble endatil barnehagens maskot. Ei jente på seks år som skulle til Bangladesh som misjonærbarn sa det slik:
«Eirik er min beste venn, men Jesus er min aller beste venn».
Les også:
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
