Langt mellom perlene

Primært melder jeg skjønnlitteratur, men jeg får også til gjennomlesing og vurdering en del oppbyggelig kristen litteratur og bøker av mer allmenn karakter. I løpet av ett år blir det adskillige boksider å lese gjennom. Skal jeg være ærlig er det langt mellom «perlene» i det som utgis i dag, og ofte blir jeg skuffet over det jeg leser.

Her kan du lese flere anmeldelser fra bokåret 2015

Om jeg ser på romaner og novellesamlinger er utvalget stort. Mange av fortellingene som etter sigende skal ha brukbar litterær kvalitet, gir meg som leser en opplevelse av tomhet. Viktige sider av livet, det at mennesket også er en åndelig skapning, preger i liten grad mange av bøkene jeg har lest. Men det skal legges til at kristne referanser, ikke minst til det bibelske materiale, finnes fremdeles i dagens skjønnlitterære bidrag.

Heivoll en favoritt

Det er en skjønnlitterær forfatter som gjør sterkt inntrykk på meg, og det er sørlendingen Gaute Heivoll. Det var en ny god opplevelse å lese novellesamlingen «Øksa og ishavet» (Tiden Norsk Forlag 2015). Jeg har lest romanene hans, og de har gjort noe med meg. Novellene i denne siste boken ble i så måte ikke noe unntak, og jeg kunne melde i avisen: «Novellesamlingen gir på en ovebevisende mate betydningsfulle innspill som dekker skjønnlitteraturens stor tema: Livet, kjærligheten og døden. Få kan som Heivoll kaste lys over menneskelivet. Han skildrer på en fortreffelig måte både sjelstilstander og brytninger i menneskets indre, samtidig som han levende og detaljrikt pensler ut nature og ytre rammer for livet.»

Slåttekar i himmelen

Ved inngangen av 2015 meldte jegEdvard Hoems roman «Slåttekar i himmelen». (Oktober 2014) Jeg har fulgt Hoems forfatterskap med stor interesse, og han er en av de siste tiårs norske forfattere som har gitt meg mye. Om den nevnte romanen, skrev jeg at det gleder meg at Hoem på en svært respektfull måte omtaler kristen tro og kristen kultur. Det gjorde sitt til at jeg ikke bare fikk følge en interessant familiehistorie, men romanen gav meg rett og slett mange oppbyggelige lesetimer. Jeg gleder meg til å lese bind to i romanserien som denne boken innledet.

Shematitahens mysterium

Av bøker utgitt på våre kristne forlag, er kanskje Jonathan Cahns «Shemitahens mysterium» (Hermon 2015), den som har engasjert tankene mine mest. Shemitaen, sabattsåret leser vi om i 3. Mosebok. Gud hadde talt til Israelsfolket om at i «det syvende året skal det være sabbat, et hvileår for landet, en sabbat for Herren».

Jonathan Cahn hevder i boken at prinsippene bak shemitahen har gyldighet også i vår tid.

Med den matematiske formelen som ordningen med sabbatsåret kan gi grunnlag for, har Cahn funnet ut at nedgangstider, økonomiske kriser og skjebnesvangre tider for en nasjon, ikke skjer tilfeldig. Og i dette legger han inn «profetier» som også går rett inn i det halvåret vi nå gjennomlever. Mange som har fulgt det jeg vil kalle spekulasjoner ut fra blant annet Cahns teorier, hadde det ikke helt enkelt tidligere i høst da en blodrød måne viste seg på nattehimmelen. (28. sept) Konsekvenser av et folks ulydighet mot Gud vil kunne manifesteres ved inngangen til sabbatsåret. Ville verdens ende være her da? Noen ble fylt med angst.

Så og høste

Selv om jeg har store problemer med å følge Jonathan Cahns teorier, finner jeg likevel grunn til å understreke noe av forfatterens hovedanliggende: Det følger velsignelse med å gjøre Guds vilje, og også i vårt moderne samfunn gjelder så absolutt ordene om at som vi sår, må vi høste.