Langs jernbanen
Noen må bryte opp. Bane vei for andre. Gjøre erfaringer i ukjent landskap. Våge. Og gå i tro.
Jeg leste nettopp om den lille, engelske piken Gladys Ailward. Hun ville til Kina. Ikke noe misjonsselskap våget å engasjere henne. Men hun sparte sammen penger og betalte billetten. Hun visste om en gammel dame som hadde et misjonsarbeid inne i Kina. Dit ville hun.
Men det var krig på grensen til Kina. Et sted langt inne i Sibir stoppet toget. De kunne ikke komme lenger. Vel, sa hun, jeg vet jo veien, jeg følger jernbanelinjen. Så gikk hun – med en koffert i hver hånd. I en snor over en av koffertene hadde hun hengt tekjelen. Et lite menneske langs den uendelige transibirske jernbanen! Hun skulle til Kina og forkynne evangeliet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Inni meg kjenner jeg mange motforestillinger. Radikale enkeltpersoner kan skape mye ugreie. Jeg skjønner misjonsselskapene som var skeptiske.
Men likevel: Uten mennesker med en Gladys-brann i hjertet ville misjonshistorien vært fattig. For noen må bryte opp. Bane vei for andre. Gjøre erfaringer i ukjent landskap. Våge. Og gå i tro.
«Jeg går en stor manns bud. Hva heter han? Han heter Gud.»
Dagens bønneemne: At Gladys-brannen, den «hellige uro», ikke må bli borte i vår forkynnelse og våre kristenmiljøer.
Her kan dulese flere andakter fra Dagen
