Lærte norsk mens han skrev bok

Sannar Araszadeh flyktet fra Iran til Norge. Nå har han brukt tre år på å skrive på norsk om sin vanskelige oppvekst.

En lærer som slår elever til blods med stokk. Menn som mishandler konene sine. Rike som undertrykker fattige i landsbyen.

– Jeg husker det godt. Historien er basert på mitt liv, sier Sannar Araszadeh med klar, utenlandsk aksent. Han er pen i tøyet, har glimt i øyet og stor fortellertrang.

Tre år har han brukt på å skrive en bok på norsk om opplevelser fra oppveksten i en kurdisk landsby i Iran, kalt «Den mørke solen over de trange smugene». 33-åringen kom som flyktning til Bodø med mor, bror og to søstre i 2011, etter tre års opphold i Tyrkia. Faren og noen slektninger ble drept i hjemlandet Iran, og Sannar måtte flykte etter å ha vært politisk aktiv i et pro-kurdisk parti. Nå bor familien i Asker.

– Jeg ønsker å gi nordmenn mer informasjon og kunnskap om Iran. Det er viktig for meg nå når jeg bor her, sier Sannar og drikker svart kaffe.

Han er særlig opptatt av hvordan den islamske republikken Iran har behandlet kurderne.

– Jeg vil skildre livet i det diktatoriske regimet og vise forskjellen må mitt liv i forhold til nordmenns liv.

Kurderes rettigheter

Undervegs i prosessen har han lært seg mye norsk, og han har fått god hjelp av Kurt Lyngved, sjef for ressurssenteret Batteriet Nord-Norge i Bodø.

– Jeg skrev tekster på norsk, og så gikk vi gjennom teksten, sier Sannar.

– Er norsk vanskelig å lære?

– Ja, det er litt vanskelig. Men det avhenger av deg selv om du er villig til å lære norsk eller ikke, smiler han.

33-åringen skildrer sine opplevelser gjennom en 8-9 årings øyne og går tett på tanker og følelser, frustrasjon, sorg og glede i et barneliv, ispedd kritikk av den iranske statens behandling av det kurdiske folket.

– Kurdere kom til vårt land fra Irak, men fikk ingen rettigheter. Vi gav dem hus og penger til å skaffe seg et godt liv og arbeid.

Han forteller om forskjeller mellom Iran og Norge og peker på kultur, politisk styresett og religion. Forfatteren tar opp tvangsekteskap og kvinners rettigheter. Han opplever at islamsk religion ikke har respekt for kvinners rettigheter.

– Derfor skjer det ofte mange konflikter i disse områdene. Vi har ikke ytringsfrihet og tør ikke å snakke om våre politiske ledere i hjemlandet. Vi får ikke skrive kurdisk, men må hele tiden snakke og skrive på et fremmed språk, persisk, ikke morsmålet vårt, sier Sannar.

Vold på skolen

I boken spiller læreren Khalil en viktig rolle. Han liker å straffe elevene sine for den minste ting. Sannar forteller om når han må ut og hente en fersk grein av et tre som læreren kan straffe ham med.

– Er det vanlig at lærere slår barn i Iran?

– Ikke nå, men på den tiden var det helt vanlig. Det var ikke lover og regler som kunne beskytte barna, hevder Sannar.

Men fortsatt er det forskjellsbehandling av kurdere.

– Jeg kjenner til folk som etter avsluttet bachelorgrad på universitetet ikke får jobb. De blir tvunget til å reise til Irak for å skaffe seg jobb. Da jeg bodde i Bodø, fikk jeg nyheten om at en slektning av meg ble drept av det islamske militæret på grensen til Irak. Mange kurdere har mistet livet sitt for å skaffe seg et samfunn som i Norge eller Sverige.

Det ukjente

– Det er viktig at flyktninger får muligheten til å fortelle sin historie ut fra sitt perspektiv. Det er de som eier sin egen fortelling, sier Mette Bøe Lyngstad, førstelektor i drama vedHøgskolen i Bergen.

Hun har hatt flere fortellerprosjekter for innvandrere, og har forsket på muntlig fortelling med innvandrermødre. Lyngstad forteller om gode møter i mødregruppen der folk speiler seg i hverandres fortellinger. De finner fellesskap i å være mødre og innflyttere.

For tiden arrangerer hun og tre kollegaer fortellerverksted for grupper på Landås transittmottak, der asylsøkerne forteller sine historier.

– Det gjennomgående er at innvandrere ønsker å fortelle sin historie, sier Lyngstad.

En ungdom sa til henne: «Men ingen tør å spørre meg. Den eneste gangen jeg fortalte om flukten til Norge var til migrasjonskontoret».

– Når mennesker skal integreres i våre samfunn må vi finne ut hvem de er og hva de er opptatt av. Vi må lytte til mennesker og bli kjent med dem, for å få øynene opp for alle skattene de har å tilføre vårt samfunn. De er like individuelle som vi er. Faren er at vi tror at vi har deres fortelling og så ilegger dem at de tenker og føler sånn eller sånn.

– Hva kan vi lære av folk med flyktningbakgrunn?

– Hva kan vi ikke lære, vil jeg spørre da. Dette er mennesker som har tålt en trøkk i livet, har kjempet og tatt noen valg og gått videre. Alle mennesker som har møtt utfordringer og finner sine veier framover, synes jeg er verdt å lytte til. Det handler om reisen mot det ukjente.