Lærdommer etter Per Lønning

Det at vi ikke kan forstå alt, betyr ikke at vi ikke skal gi opp å forstå noe.

MedPer Lønnings død har en av 1900-tallets fremste kristenledere blitt forfremmet til herlighet. 88-åringen hadde en usedvanlig intellektuell kapasitet, og kombinerte dette med å være et varmt og omtenksomt menneske.

Noe av det fineste vi kunne lese i gårsdagens omtale av Lønning, handlet om hanstrofaste deltakelse på gudstjenester i Uranienborg kirke. Lønning var et vitnesbyrd om at også et menneske med særlig store evner trenger evangeliet om Jesus Kristus.

Per Lønning var av et slikt kaliber at det ikke uten videre er lett å plassere ham i bås. Tidligere sjefredaktør her i avisen, Odd Sverre Hove, sa i går at Lønning først mot slutten av sitt liv med rette kunne kalles teologisk konservativ. Samtidig var han ingen liberaler, han var mer en selvstendig tenkende teolog. Med sine evner og sin vilje til å stå opp for det han mente, ble han en markant lederskikkelse.

Han viste ved mange anledninger et mot som er mangelvare i Kristen-Norge i dag. Det kan se ut for at kirkens tilbakegang i samfunnet også har fratatt noe av frimodigheten til dem som skulle være hyrder.

Den djervheten Lønning viste da han i 1975 gikk av som biskop i protest mot abortloven skulle vi for eksempel gjerne ha sett mer av. Det ser ut for at frykten for å være kontroversiell eller upopulær overstyrer mange andre hensyn.

Det har blitt sagt i mange år at de kristne «høvdingenes» tid er forbi. Og det er ganske utvilsomt vanskeligere for ledere å vinne gehør for sitt budskap i dagens samfunn enn det kunne være tidligere. Men behovet for lederskap har ikke forsvunnet.

Derfor er det grunn til å fremelske både mot og klarhet også i den teologiske debatten. Det er uheldig dersom frykten for å provosere eller støte noen fører til at de kristne stemmene stilner. Snarere skulle det være et ideal å kle sitt bibelske budskap i den samme kjærligheten og respekten som Mesteren selv viste overfor dem han møtte.

En annen viktig lærdom fra Per Lønning handler om møtet mellom det åndelige og det intellektuelle. Gjennom historien har mennesker til alle tider kjempet med dette møtet. Til tross for alle våre bestrebelser, kommer vi stadig til kort dersom vi ønsker å gripe Gud med vår tanke.

Men samtidig som vi har godt av å erkjenne vår egen tilkortkommenhet, må ikke denne bli en unnskyldning for å ta lett på arbeidet med både teologi og filosofi. Sunn ydmykhet står ikke i motsetning til intellektuell redelighet. Tvert imot. Det at vi ikke kan forstå alt, betyr ikke at vi ikke skal gi opp å forstå noe.

Dette er det ikke minst viktig å huske på i et samfunn hvor sekulariseringen vinner terreng, og hvor religion av mange blir betraktet som et fenomen for privatsfæren. Noe slikt skille mellom tro og rasjonalitet ville aldri Per Lønning ha kunnet finne seg i.

Derfor er det viktig at også kristne arbeider redelig og åpent med teologiske spørsmål, og at man gjennom både bønn, tankevirksomhet og samtaler søker å forstå det livet og den verden Gud har skapt.

Les også: