Kristen tro i møte med sekulariteten

Snarere enn å akseptere en slik misvisende båstenkning bør kristne i dagens Norge understreke at religion og religiøst inspirerte ideer har levert avgjørende bidrag til utviklingen av det samfunnet vi i dag får nyte godt av på så mange måter.

«På sett og vis er også kristne i dag på vei inn i eksil», skrevAndreas Masvie på debattsidene i gårsdagens avis.

Kronikken hans er sterkt å anbefale for alle som er interessert i forholdet mellom kristendom og samfunn i dagens Norge. Masvie, som er rådgiver iTankesmien Skaperkraft, er en av de mest spennende stemmene blant unge kristne tenkere her i landet.

Fortsatt befinner Norge seg i en spenningsfylt tilværelse mellom våre lange og dype kristne røtter og en tydelig sekulært orientert offentlighet. Senest denne uken har vi sett et nytt eksempel på hvordan den norske religionsdebatten har tydelige slagsider.

KomikerZahid Alis kronikk i Aftenposten mandag hadde tittelen «Religion er steining av fornuften». Egentlig er det underlig hvordan man i Norge kan tillate seg å operere med så enkle kategorier som Ali her gjør, og operere med en så upresis samlebetegnelse som «religion» når man vil peke på fornuftens fiender. Som om ateisme er en garantist for fri og åpen meningsutveksling.

Snarere enn å akseptere en slik misvisende båstenkning bør kristne i dagens Norge understreke at religion og religiøst inspirerte ideer har levert avgjørende bidrag til utviklingen av det samfunnet vi i dag får nyte godt av på så mange måter.

Men med den åndelige og teologiske integriteten intakt, må vi også forholde oss våkent til den samfunnsutviklingen som finner sted rundt oss. Selv om et klart flertall av befolkningen fortsatt er medlem av Den norske kirke, er den kristne tros innflytelse i norsk offentlighet vesentlig svekket. Det er ikke minst herAndreas Masvie finner fellestrekk med israelittenes babylonske eksil.

Den antakelig viktigste erkjennelsen er at kirken selv må ta hovedansvaret for den situasjonen vi har havnet i. Det er utilstrekkelig å skylde på ytre faktorer. Sekulariseringen hadde ikke vært mulig i den utstrekningen som har funnet sted hvis den kristne kirke i landet hadde stått samlet og fast på evangeliet.

Den første lærdommen er derfor, som Masvie er inne på, å snakke om hva det vil si å være skapt i Guds bilde, og å snakke om synd. Uten at selve det kristne menneskesynet blir holdt tydelig frem, vil kirkens stemme i samfunnet mangle den nødvendige kraften.

Videre er det en viktig lærdom fra Herrens ord til israelsfolket at vi ikke er kalt til å isolere oss, eller til å velge en fiendtlig konfrontasjonslinje overfor samfunnet rundt oss. Snarere er vi kalt til å representere et alternativ midt i den virkeligheten som finnes.

Slik utviklingen ser ut nå, kommer et sekulært verdensbilde til å vinne terreng i den offentlige og politiske debatten. Da er det viktig at kirken ikke blir bakoverskuende, men snarere styrker kontakten med sine åndelige røtter. Slik kan kirken gjenvinne den kraften som gjør den i stand til å være en livskraftig motkultur. For kristne samfunnsborgere er det samtidig nødvendig å arbeide for en offentlighet hvor det er rom for å tro, for å la troen påvirke både holdninger og handlinger, og ikke minst hvor det er rom for å komme til tro.