KrF-utvalg belønner Aps avkristning

Regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet er ikke oppskriften på å løfte KrF ut av krisen. Det er tvert imot den sikreste måten å få dyttet partiet under sperregrensen på.
Høsten 2010 vil neppe huskes med glede av KrFs velgere og sympatisører. De siste ukene og månedene har fra utsiden fortonet seg som en vedvarende unntakstilstand for partiet som satt med statsministeren for bare fem år siden. Den ene krisen har avløst den andre. Strid rundt bekjennelsesparagrafen, elendige meningsmålinger og drepende anonym kritikk mot partilederen kulminerte tidligere denne måneden med at Dagfinn Høybråten bekjentgjorde sin beslutning om ikke å ta gjenvalg.
Men det verste oppstyret rundt KrF-lederens avgang har knapt roet før et nytt spetakkel er under oppseiling. Og også denne gangen er konflikten egenprodusert.
Før helgen lanserte Dagrun Eriksen den lenge varslede rapporten fra partiets strategiutvalg. Mye av innholdet - blant annet forslaget om å fjerne kravet om at tillitsvalgte skal være bekjennende kristne - var lekket på forhånd.
Men Eriksens dokument var likevel ikke uten kontroversielt nytt innhold. For strategiutvalget foreslår nemlig å åpne for et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet.
Gjør man alvor av noe slikt, vil det representere et historisk linjeskifte. Av de syv regjeringsdannelsene partiet har deltatt i, har fem vært sentrum-høyre-regjeringer. To har utelukkende bestått av sentrumspartier.
Men KrF har aldri før vært i nærheten av å ville regjere sammen med Ap. Og vi kan ikke fatte og begripe hva nytt som har skjedd, slik at dette skulle bli aktuelt nå.
Vi kan ikke se at Stoltenbergs parti har nærmet seg KrF. Tvert imot virker det som Arbeiderpartiet de siste årene har intensivert sitt avkristningsprosjekt.
I løpet av siste stortingsperiode klarte Ap å tvinge igjennom innføringen av en kjønnsnøytral ekteskapslov. De lyktes med å svekke skolens kristne formålsparagraf. Kristendomsfaget fjernet de helt. I tillegg truer partiet til stadighet kristne menigheter og skoler med økonomiske og juridiske represalier dersom man våger å opponere mot regjeringens egen kanoniserte samlivsetikk.
Man fristes nesten til å spørre Dagrun Eriksen hvilket av disse skjebnesvangre vedtakene det er hun vil belønne Arbeiderpartiet for når hun nå åpner for regjeringssamarbeid med dem.
Eriksen har signalisert at hun gjerne kan tenke seg jobben som KrF-leder. Vi tror ikke dette forslaget er noen god søknad om støtte til hennes kandidatur. I hvert fall ikke fra den borgerlig innstilte delen av KrFs velgerskare. Og den tror vi er større enn Dagrun Eriksen aner.
Disse velgerne får nå et betydelig dilemma. For de kan nå ikke være sikre på at en stemme til KrF er en stemme på et regjeringsskifte.
Og har Dagrun Eriksen i det hele tatt tenkt på hvordan KrF skal klare å drive valgkamp mot en regjering som man egentlig selv gjerne vil inn i, dersom man bare kan få bytte plass med SV?
Vi har tidligere ansett det som bortimot umulig at KrF skulle havne under sperregrensen i valg. Men nå må vi faktisk bekjenne at vi har kommet betydelig mer i tvil.