KrF må stå fremst i kampen for kristne verdier og trossamfunnenes plass

Har vi i Kristelig Folkeparti i vår iver etter å være folkeparti pådratt oss en berøringsangst for å snakke tydelig om kristne verdier som grunnlag for politikk og samfunn? Jeg tror det kan ha vært tilfelle.

Derfor er det ekstra gledelig å se at det nå er i ferd med å snu. Retningsvalget partiet gjorde i fjor høst har gitt en økt frimodighet og tydelighet!

I selve navnet til KrF ligger det en spenning. Kristelig og folkeparti. Mange ganger går disse to tingene godt sammen, andre ganger er det å stå for kristelige verdier å kjempe mot utviklingen i samfunnet. KrF er et viktig korrektiv i norsk politikk, der vi gang på gang har vist at vi ikke kompromisser når verdiene våre blir satt under press.

Bondevik valgte å si nei til forurensende gasskraftverk, selv om det kostet ham statsministerposten, og senest i Granavolden-plattformen fikk vi satt ned foten mot endringer i bioteknologiloven. Kampen for miljøet og kampen mot sorteringssamfunnet er kristne verdier i praksis.

Samtidig har det vært gjort en viktig jobb i partiet for å bli mer folkeparti. Opphevelsen av bekjennelsesparagrafen skjedde før jeg ble aktiv i partiet, men det var klokt. Til ledere i trossamfunn må det stilles krav til tro, men ikke i et politisk parti. KrF bør ønske alle velkommen som er enig med oss og vil jobbe for politikken vår og verdigrunnlaget vårt.

Som folkeparti trenger vi en bred politisk plattform, og ikke minst en forsterket satsning på sosialt entreprenørskap, næringsutvikling og å legge til rette for gründere.

Likevel har KrF et særlig ansvar for å løfte fram de kristne verdiene som grunnlag i samfunnet vårt, og å legge til rette for at tros- og livssynssamfunn kan øke sin betydning i samfunnet vårt.

Her i Oslo fikk vår gruppeleder i 2017 med seg et samlet bystyre på at det skulle nedsettes et tros- og livssynsutvalg. Det ble oppnevnt i mars 2019, og vil, under ledelse av Trond Bakkevig, gå gjennom politikken på feltet i Oslo. Kirker og menigheter utgjør en unik infrastruktur i byen vår som forandrer samfunnet vårt og betyr mye for mange.

Velferdstilbudet i Norge er godt og viktig, men vi ser stadig at det er folk som faller utenfor. Denne nøden vet jeg at menighetene i Oslo kjenner på. De vil bety en forskjell. Jeg håper tros- og livssynsutvalget kan være starten på en offensiv satsning i hovedstaden.

En av de konkrete tingene i Oslo KrFs program for høstens valg er at vi vil ha en diakon i alle menigheter. Det trenger vi ikke et utvalg for å vite at er lurt. Den norske kirke har en unik posisjon gjennom at den dekker hele Oslo (og hele Norge).

Samtidig ser vi at år på år med nedskjæringer i administrative ressurser, vedlikehold, og fra neste år, også kutt i antall prester har gjort at mange menigheter ikke får ut potensialet sitt. Fra frivillighetsforskningen vet vi at frivillighet i dag krever koordinering. Kirkene har et stort potensial hvis de får tilført mer ressurser. En slik ressurs vil et diakonløft i Oslo være.

En av de mest inspirerende bevegelsene i Oslo de siste tre årene for meg har vært nysatsningen Beveg Oslo. Inspirert av en tilsvarende bevegelse i USA samler de en stor bredde av Oslos frikirker til en fornyet satsning på Oslo, åndelig, men også sosial og kulturelt. De bæres av et genuint ønske om å bidra til å lindre byens nød. Det må vi som politikere støtte opp om.

Dette er noen glimt av hva som skjer i Oslo, på vei inn til KrFs landsmøte vil jeg nå spille denne ballen inn på den nasjonale arenaen. KrF er i en unik posisjon denne våren med statsråd Kjell Ingolf Ropstad som ansvarlig for livssynspolitikken til regjeringen. Han har allerede markert med svært gode signaler, ikke minst gjennom en kronikk på NRK Ytring i påsken.

Denne våren skal det legges fram en ny lov om tros- og livssynsamfunn. Her må KrF bruke anledningen til å sette et solid avtrykk på denne politikken. Skal Den norske kirke fortsatt være en landsdekkende folkekirke må gode ord følges av økonomisk satsning. Frikirker, migrantmenigheter, katolske- og ortodokse menigheter utgjør en stadig voksende del av menighetslivet i mange byer og bygder.

De er viktige, fordi tro er viktig. De er viktig, fordi de er helt nødvendige for at Norge fortsatt skal kunne bygge på kristne verdier. De er viktige, fordi de går med Guds kjærlighet til menneskene i landet vårt, og er bærere av et kall til å lindre nød og reise folk opp.

Kirker og menigheter utgjør unike fellesskap, det må vi som politikere i langt større grad enn i dag støtte opp om.