KrF bør gå inn i regjeringen

KrF vil oppnå mye mer i regjering enn utenfor. Derfor bør de benytte den samarbeidsinvitasjonen som Erna Solberg nå gir til både Venstre og KrF om å komme ombord i den sittende regjeringen.

Les flere nyheter og debattinnlegg som omhandlerpolitikk - Kristelig Folkeparti -Venstre -Fremskrittspartiet ogHøyre.

-----

KrFs urealistiske og uklare samarbeidsvedtak forkludert valgkampen deres. Men det trenger ikke ødelegge hele den kommende fire-årsperioden for partiet. For tross nær-døden-opplevelsen på mandag så klarte partiet til slutt å kare seg over sperregrensen. Og etter skrekknatten så står faktisk statsministeren klar med en åpen dør inn i regjering for det hardt prøvede partiet. Den døren bør Hareide gå inn gjennom.

Vi fornemmer et gryende grasrotopprør - spesielt på Vestlandet - mot partiledelsens absolutte nei til en bred ikke-sosialistisk regjering. Og ikke bare på grasrota heller. Allerede på valgnatten sa fylkesleder i Hordaland, Pål Kårbø, til Dagen at KrF nå bør gå inn i regjering selv om Fremskrittspartiet er med.

Siden har han gjentatt det samme til VG. I samme avis får han støtte av Terje W. Gilje, leder i et av partiets største lokallag Bergen KrF. Gilje sier til Dagen at han personlig har mottatt mellom 40 og 50 e-poster, telefoner og meldinger fra KrF-velgere etter valget.

– De er frustrert og ønsker at KrF tar en regjeringsposisjon, sier Gilje.

Disse reaksjonene fra grasrota kommer ikke overraskende på oss. Vi tror Civita-leder Kristin Clemet har helt rett i det hun skriver på sin siste blogg, som også ble gjengitt i Dagen i går: «Kristelig Folkepartis velgere er gjennomgående mer borgerlige enn mange i ledelsen eller de tillits- og folkevalgte er, og dette gjelder særlig i de delene av landet der KrF står sterkt.» Det er også vårt inntrykk. Og vi vil for egen del legge til: Oslo-ledelsen og apparatet rundt den er jevn over mer liberal enn velgerne i partiets kjerneområder.

Den kuvendingen Venstre nå har gjort ved å åpne for en diskusjon om å gå inn i regjering med Høyre og Frp, gjør det ekstra vanskelig for KrF å forbli utenfor. Partiet vil miste ytterligere handlingsrom dersom de blir stående alene på ikke-sosialistisk side på utsiden av regjeringen. Har det vært vanskelig for KrF å felle sin statsministerkandidat, populære Erna Solberg før, så blir det selvfølgelig enda vanskeligere dersom partiets foretrukne regjeringspartner og sentrumskamerat Venstre også er en del av den regjeringen man avsetter. Det skal det bli svært vanskelig, for ikke å si umulig, å forklare for velgerne. KrF risikerer å havne i en dødens posisjon som kan tære ytterligere på en velgermassen derdet nå er bare 5000 igjen ned til sperregrensen.

Men den aller viktigste grunnen til at KrF bør vurdere å gå inn i regjeringen, gjelder de viktige verdisakene som partiet risikerer å tape i opposisjon. Senterpartiets Kjersti Toppe sier til Dagen at hun mener at KrF garantert vil lide nederlag i det kommende slaget om bio-teknologi-lovgivningen dersom de blir stående utenfor regjering eller uten en samarbeidsavtale med den. Det er bare i regjering KrF kan få gjort noe på livsvernområdet. Kanskje kan det også være mulig å få endret den uhyggelige praksisen med tvillingabort?

Så er vi de første til å se hvor utfordrende det vil være å få etablert et slikt regjeringssamarbeid. Det er helt riktig som KrF-leder Knut Arild Hareide har slått fast gjennom hele valgkampen at den politiske avstanden mellom KrF og Frp er betydelig. Men vårt utgangspunkt er at når man fikk til å samarbeide på rødgrønn side, så må det da være mulig å bygge broer også blant de ikke-sosialistiske. Det er da et stykke mellom byradikale SV-ere og agrarkonservative senterpartister også. Men en tilnærmingsprosess på ikke-sosialistisk side krever nok at alle parter nå legger bort den høylydte valgkampretorikken og i stedet bruker innestemme når de snakker sammen. Det synes vi det allerede er tegn til.

Det største hinderet for et slikt samarbeid er selvfølgelig KrFs landsstyrevedtak fra i fjor høst. Der heter det at «med respekt for de politiske forskjellene er et regjeringssamarbeid med FrP ikke aktuelt». Dette er et vedtak i partiorganisasjonen og setter foreløpig en formell stopp for KrFs mulighet til å gå den veien.

Men i ethvert parti er det slik at et vedtak gjelder bare frem til neste vedtak. Og i denne saken finnes det faktisk en parallell i KrF-historien. I 1981 gikk KrF til valg på at de ikke kunne sitte i noen regjering som forvaltet den nylig vedtatte loven om selvbestemt abort. Derfor måtte Høyres Kåre Willoch først danne regjering med bare statsråder fra sitt eget parti. Men midt i stortingsperioden ombestemte KrF seg, omgjorde sitt tidligere vedtak og gikk inn i regjeringen.

Det kan og bør KrF gjøre denne gangen også.