Kreativitet og kunst

I det aller første bibelverset på Bibelens aller første blad står det: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1 Mos 1:1). Bibelverset fotograferer et bilde av Gud som skaper. Dette er faktisk det aller første trekket i kapittelets samlede gudsbilde. Men deretter står det lenger nede i samme kapittel at Gud skapte menneskene «i sitt bilde». Det gjør det naturlig å tenke at skaperevne, skapertrang, kreativitet og kunst er menneskelige egenskaper som stammer fra det gudsbildet vi ble skapt med. Derfor er det ønskelig at moden kristen tro kan utvikle et helt og reflektert kristent livssyn. Inkludert veloverveide tanker om det som i en sum kalles «det estetiske».
Det fleste vet vel hva som er hovedforskjellen mellom Gud som skaper og den kunstneriske kreativiteten vi finner hos skapende kunstnere blant menneskene. Gud skapte av ingenting. Men det kan ikke menneskelige kunstnere greie. Menneskelige kunstnere må nøye seg med å skape med utgangspunkt i det skaperverket Gud selv først skapte.
Derfor er alle menneskelige kunstnere dømt til å måtte underordne seg under Gud Skaperen. Enten de tror på ham eller ikke. Og derfor bor det en berettiget kristen ydmykhet i den måten de store forfatterne C. S. Lewis og J. R. R. Tolkien oppfattet sin egen skrivekunst på, som «subcreation». «Sub» betyr «under». Forstavelsen antyder både underordning og avhengighet.
Med subcration-grunnsynet vitnet Lewis og Tolkien om hvordan de så på sin egen skapende kunst som ufullkomne forsøk på å etterligne Den fullkomne kunstneren. Begge var skjønnlitterære forfattere. Men begge var dessuten professorer i litteraturvitenskap og litteraturkritikk. Derfor hevdet de også faglige oppfatninger om kvalifikasjonskriteriene for skapende skjønnlitterær kunst. Og som modne kristne la de vekt på å utvikle sin kristne tro til en gjennomtenkt livssyn med følgevirkninger også inn i de fagoppfatningene de fremholdt.
Innenfor all skapende kunst er kunstner og kunstnerinne «avsendere» i en kommunikasjonsprosess, mens publikum er «mottagere». Akkurat som det fins kvalitetsforskjeller på avsendersiden, fins det også kvalitetsforfskjeller på mottagersiden. Men om vi likevel kunne forenkle krevende problemstillinger nokså grovt, kunne vi kanskje tillate oss å hevde at kunstverk som greier å formidle til publikum duggfriske ekko av Den fullkomne kunstneren skapende kunst, vil kunne ha et kvalitetsovertak i møte med vår medfødte lengsel etter «det skjønne».
Anvendt på skjønnlitteratur spesielt, skulle dette innebære at diktede fortellinger som etterlate seg opplevelsesekko fra selve Den store fortellingen, vil kunne ha et tilsvarende kvalitetsovertak.
De to nevnte britiske forfatterne mente ellers at skjønnlitteratur som tar leserne sine med tvers igjennom en «evkatastrofè» (gresk for «en god katastrofe») har et særlig fortrinn når det gjelder skaperekko. For frelseshistorien med dens ufattelige benådning av fortapte og fordømte syndere, må jo med all mulig grunn kunne kalles «en god katastrofe».