Kraften i det enkle vitnesbyrdet

Jeg tror boka kan tenne tro på at Gud – også i dag – vil bruke enkeltmennesker til storverk i sitt rike.

Et enkelt vitnesbyrd ved et juletre ble til avgjørende hjelp for Sveinung Lianes da han var i 12–13-årsalderen. I 2014 pensjonerte han seg etter mer enn 50 års tjeneste i Misjonssambandet.

Gutten hadde gått seg fast og trodde han ikke passet sammen med Jesus. Men noen enkle ord fra en aldrende kvinne på en julefest slo ned i ham og tente håp. Som misjonsleder – senere i livet – har Lianes alltid hatt stor tro på det enkle vitnesbyrdet. Han har med andre ord lagt vekt på den såkalte lekmannslinjen.

Jeg har nettopp lest boka «Sveinung Lianes – gjenbruksgründer og misjonsmann», som kom på Lunde Forlag i juni. Portrettet som Per Ove Aarseth tegner, viser at Lianes har båret på en sterk trang til at andre må få oppleve Jesus, slik han selv fikk. Boka gir et nært møte med en som har utrettet utrolig mye.

Da Lianes var kretssekretær i Sunnmøre og Romsdal krins av Misjonssambandet på 1970-tallet, var det ikke minst ungdomsarbeidet og barnehagene han prioriterte. Senere har pågangsmotet hans også satt spor i mange andre av organisasjonens satsingsområder.

Selv har jeg kjent energibunten Lianes i 45 år, og vi har hatt mange opplevelser sammen i tjenesten for Guds rike. Han preges av en positiv innstilling og går inn i oppgavene med en kraft som både har imponert og gjort meg takknemlig.

Svært givende er det også å lese om det personlige og nære i livet hans. I ett kapittel blir søkelyset rettet mot barndommen og tenårene i Stordal på Sunnmøre. I et annet blir vi kjent med fru Berit og familien de bygde sammen. Særlig sterkt er det å lese om sykdom og smerte, avskjed og håp – i forbindelse med Berits kreftdiagnose og død.

Størst oppmerksomhet gis til Lianes sin sentrale rolle under oppbyggingen av Misjonssambandets gjenbruksbutikker. Kjedens 35 butikker gir unike muligheter til kontakt med mennesker som ikke nås gjennom den øvrige virksomheten.

I tillegg er gjenbruksbutikkene en betydelig økonomisk komponent som gir Misjonssambandet mulighet til å hjelpe sårbare mennesker i forbindelse med det evangeliske arbeidet på misjonsfeltene.

Det var etter å ha besøkt gjenbruksbutikker i Danmark i 2005 at Lianes ble grepet av denne visjonen.

Særlig ble han opptatt av muligheten til å skape møtepunkt med mennesker som ellers ikke nås med et kristent vitnesbyrd. Dette gav drivkraft til å fremme tanken overfor Misjonssambandets ledelse.

I tillegg så han at gjenbruksbutikker kunne gi positive bidrag til organisasjonens økonomi, ikke minst fordi miljøaspektet nå gjorde gjenbruk til en god sak i befolkningen. Misjonssambandet var i en prosess med kostnadsreduksjon og vurdering av aktiviteter som kunne kuttes ut, men den ivrige sunnmøringen fikk til slutt gjennomslag.

Boka tar oss med rundt i landet når Lianes møter misjonsvenner ansikt til ansikt og argumenterer overbevisende om hva gjenbruksbutikker kan bety, ikke minst for friske pensjonister og mennesker som savner sosiale nettverk.

I løpet av få år fikk han etablert 28 gjenbruksbutikker, og i veldig stor grad bidro han selv i oppussing, innredning og planlegging. Mange av oss som fulgte utviklingen, må bare undres over den gjennomføringskraften som gjorde visjonen til virkelighet.

Jeg vil takke Lunde Forlag som ville gi ut denne boka. Den er en sterk dokumentasjon av gjenbrukshistorien i Misjonssambandet og gir også et viktig bilde av det vi kan kalle bedehusvirksomheten fra 1960-tallet til dags dato.

Jeg tror boka kan tenne tro på at Gud – også i dag – vil bruke enkeltmennesker til storverk i sitt rike.