Kraften fullendes i svakhet
Ateisten kan ikke anerkjenne en Gud som tillater lidelse i frihetens navn.
Den russiske filosofen Nikolaj Berdjajev oppsummer denne paradoksale, kristne troen slik:
«Det ondes eksistens er et bevis på Guds eksistens. Hvis verden ene og alene besto av godhet og rettferdighet, ville det ikke være nødvendig med Gud, da ville verden være Gud. Og det betyr at Gud er fordi det onde er. Og det betyr at Gud er fordi friheten er.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ateismen kan altså ikke tro på Gud. Ateisten kan ikke anerkjenne en Gud som tillater lidelse i frihetens navn.
Fjodor M. Dostojevskij, en av verden fremste forfattere, er inne på det samme som Leo Tolstoj – at det er troen som gir livet mening.
Det er stor forskjell på de to. Tolstoj med en enorm, materiell rikdom, mens Dostojevskij overlevde fangeleirene i Gulag.
I Brødrene Karamasov kritiserer Dostojevskij den rasjonelle humanismen, og setter kritikken inn i et teologisk og kosmologisk perspektiv.
Han vier romanen Brødrene Karamasov til et forsvar for troen på Gud. Han setter munken Sosimas ord om den absolutte og uforbeholdne kjærligheten som viser at det kun er kjærligheten som åpner sinnet for Sannheten – som åpner for troen.
Dostojevskij har en grunnleggende tro på mennesket. Troen på mennesket bringer han til å tro – tro på Gud.
Hans gudstro blir uløselig knyttet til det onde og lidelsens problem – ettersom det hører mennesket til – og det er menneskets vesen ikke bare å gjøre det gode. Mennesket gjør også det onde.
Dostojevskij lar fritenkeren og rasjonalisten Ivan fortelle og benytter Ivan til å konfrontere munken Sosimas ord om den absolutte og uforbeholdne kjærlighet, og Sosimas påstand at kun kjærligheten åpner sinnet for Sannheten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ivan er et kjærlighetsløst menneske. Dostojevskij besvarer Ivan med mystikerens erfaringer.
Dostojevskij forstår Ivan og ateistene kanskje bedre enn de selv ønsker. Hans grunnleggende tro er nemlig på mennesket.
Veien via Gulag, tukthuset og fem år i strafferegimentet er lidelse. Han deler lidelsen, smerten og medlidenheten med de andre. Det blir for ham en erkjennelsesvei. En måte å forstå verden på.
Dostojevskij sier Lidelsen er erkjennelsens eneste årsak. Tidligere anså han erkjennelsen for vår største ulykke. Nå vil han ikke bytte den mot en eneste tenkbar nytelse.
Vi ser det igjen i 2. Kor 12,9: Men han svarte: Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.
