Koronaen, kirkens tapte mulighet

Vi er nødt til å vise andre at pandemien, og helsemyndighetenes instrukser om den, ikke har det siste ordet. Det er en unik mulighet vi har nå.

Nå er det blitt forbudt med katolsk messefeiring i Oslo og Bergen i tre uker. Det er få som tror at det blir med de tre ukene. I andre deler av landet er messetilbudet avlyst eller kraftig redusert, på grunn av en vilkårlig byråkratisk definisjon av kirkebenker som «ikke-fastmonterte seter».

Denne aksepten sier mye om oss. Den viser for det første at vi har en høy tillit til det myndighetene sier. Det er særlig tilfelle i Norge. Nå skal Kirken være med på den norske dugnaden mot pandemien.

Det er i så måte interessant at Den norske kirke har fremstått mer kritisk til myndighetenes bestemmelser enn den katolske. Man skulle tro at folkekirken identifiserte seg med rollen som fellesnorsk dugnadsarena i større grad enn oss katolikker.

Min bekymring er at denne lydigheten overfor staten setter en presedens som kan by på mange problemer i fremtiden. Vi vet at katolsk etikk på flere områder står i motsetning til den norske statens. Hva gjør vi neste gang staten forventer noe av oss?

Men problemet går enda dypere. Nå avdekkes det hvor høy tilliten vår er til en bestemt måte å forstå mennesket på, og hvordan vi forstår rett og galt. At Kirken stenges ned for messefeiring, antyder at den positivistiske logikken til den sekulære staten er mer sann enn Kirkens lære om at mennesket er kropp og sjel.

Vi sier at det er viktigere at kroppen forblir frisk enn at sjelen helbredes gjennom sakramentene, eller at biologien (vaksinen!) er mer virkningsfull enn Kristus selv. Dette gis også en moralistisk vri. «Smittevern er nestekjærlighet i praksis,» leser vi fra vår egen kirkeledelse, slik at den som vil insistere på sakramentenes prioritet indirekte kategoriseres som ukjærlig.

Den moderne staten har en makt over oss som Michel Foucault kalte “biopower.” Den har altså en makt over kroppene våre, over de biologiske prosessene. Den blir særlig forsterket gjennom en unntakstilstand som pandemien, som gjør at vi lettere gir slipp på alle motforestillinger og slutter oss til helsemyndighetenes befalinger.

Denne oppslutningen har i vår kultur fått et lett totalitært anstrøk: om du er på noe vis kritisk til smittevernstiltakene, er du ukjærlig, irrasjonell eller i verste fall medskyldig i andres død. Å påpeke at den aktuelle pandemien er adskillig mindre dødelig enn de fleste pandemier gjennom historien, blir tilsvarende fordømt som uansvarlig bortforklaring.

Trivielle handlinger som å gå i butikken utenfor hjemkommunen, eller å invitere andre på middag, blir nå vurdert som ukjærlig, usolidarisk og irrasjonelt. (Men man kan jo spørre den dødssyke faren som ikke kan få besøk av sine barn, eller bestemor på sykehjem, om hva som er mest nestekjærlig.)

Voksne folk legger ut bilder av seg selv med munnbind i sosiale medier og moraliserer over andre som ikke har det. Digital moralposering er ikke noe nytt, men i pandemiens tid har man en tilsynelatende ekstra tungtveiende grunn til å fremstå som en person av god moral og fornuft.

Men finnes det ikke en annen måte å tenke og opptre på? Finnes det en annen mulig tenkemåte enn denne positivistiske “altruismen,” hvor mennesket er del av et regnestykke (jf. smittestatistikken hos VG) — en tenkemåte der menneskelig samvær og nærvær, og samvær med Gud, faktisk kan spille en rolle?

Det er interessant at det nettopp er messefeiringen som nå avlyses. For katolikker er messen både måltidsfellesskap og offer, hvor våre egne små offer forenes med Kristi offer gjennom sakramentet. Ikke bare alene, men sammen som Guds troende folk.

Som katolikker vet vi at det mest intime nærvær med Kristus vi kan ha, er i eukaristien. Dette er nå blitt relativisert med henvisning til at “Gud er alltid større.” Den katolske messeplikten er blitt opphevet ut året. Digital messefeiring seiler opp som en gyldig substitutt.

En kardinal sa at pandemien har fremskyndet sekulariseringen med ti år. Hva med femti? Nå er messedeltagelsen blitt vurdert som mindre viktig enn smittevern –– av Kirken selv. Ja, indirekte sier man til og med at sakramentet har mindre kraft til å helbrede enn godt smittevern, og langt mindre enn selve Ursakramentet, vaksinen, når den først kommer.

En ukritisk kirkelig aksept av myndighetenes smitteverntiltak forteller oss ikke at Gud er større, men mindre: mindre enn pandemien, mindre enn menneskelig kløkt og medisinsk teknologi.

I denne pandemien savner jeg ikke bare det tradisjonen kaller prudentia, forstandighet: en fornuftig avveining mellom ulike hensyn ut fra et helhetlig syn på virkeligheten (et syn som Kirken har og den sekulære kulturen mangler).

Jeg savner en erkjennelse, aller mest fra Kirken selv, av radikaliteten i det kristne budskapet, og hvordan vi er kalt til å leve et reelt selvoppofrende liv i Kristi etterfølgelse. Å ville gå til messe i en pandemitid er ikke uansvarlig egoisme, det er noe vi kan gjøre til bot og helbredelse både for oss selv og andre.

Og – våger vi i det hele tatt å innrømme det? Det er bare Gud som kan frelse oss fra denne landeplagen. Det er til ham vi må vende oss med vårt offer og vår bønn for de syke, og for en slutt på pandemien. Koronapandemien er ikke først og fremst en prøve for vår teknologiske oppfinnsomhet. Den vet vi at vi besitter allerede. Den er en prøve for vår tro.

Jeg tenker i disse dager igjen på de italienske martyrprestene som gav sakramentene til koronasyke pasienter i Nord-Italia i mars. Mange av dem var gamle, og døde selv av sykdommen etterpå. Dette vitnesbyrdet er kanskje dårskap i verdens øyne. Er deres offer dårskap også for oss? Det er spørsmålet vi må stille oss.

Som kristne vet vi at troen er sterkere enn frykten og døden. Det bør også påvirke vår holdning til pandemien. Det er skuffende og i grunnen skremmende at kirkelederne bare godtar myndighetenes virkelighetsoppfatning og totalitære politiske bestemmelser, som om Kirkens sakramentale liv var organisert som enda et kulturinitiativ gjennom staten.

Denne situasjonen stiller nye og ubehagelige krav til oss kristne. Et krav om å gå på tvers av verdens logikk. Vi er nødt til å vise andre at pandemien, og helsemyndighetenes instrukser om den, ikke har det siste ordet.

Vi er nødt til å vise at det finnes et håp hinsides døden. Det er en unik mulighet vi har nå. En mulighet vi for lengst er i ferd med å forspille.