Koronabeskyttelse og et omdefinert evangelium

Jeg har lyst til å dele noen tanker etter Dionny Baez’ utsagn i Visjon Norge. Jeg mener hendelsen demonstrerer en teologi på avveie i det karismatiske Norge.

Jeg har lyst til å stikke hull på «happy-clappy-kristenbobla». Jeg har et ønske om at vi i den karismatiske kristenheten skal begynne å bli ekte og ærlige. Snakke om livet som det er.

Vi må begynne å skjelne. Og snakke om det som er godt, og det som ikke er det. For det er ikke alt som er godt, heller ikke i de kristnes rekker. Jeg undrer meg over hva som, teologisk og ideologisk, har ført oss til det åndelige klima vi står i nå.

Jeg mener troslæren har bidratt til en stille revolusjon i deler av det frikirkelige Norge. En lære som har omdefinert evangeliet fra å handle om hva Jesus har gjort, til hva jeg kan gjøre. Det handler om tro. Om å våge. Gå ikke glipp av Guds bølge!

Nå vil vi ha action. Lenge nok har vi sittet stille og sett på frafallet i verden. Nå vil vi søke Gud og Hans kraft. Se på disse menneskene! De ser tegn og under! De har daglige opplevelser med Gud. Dette er Guds rike! Kom hit, hør denne talen, les denne boka, så vil livet ditt forandre seg!

Og vi lytter, vi oppsøker, vi søker! Og vi glemmer noen av Guds ords mest grunnleggende sannheter. Jeg tror at vi trenger å komme tilbake til Guds ord. Desperat. Til den bibelske og lutherske erkjennelsen: «Jeg er en synder». Det vil ikke si at jeg ikke er skapt god eller at jeg ikke er elska. Men «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, ubotelig sykt er det. Hvem kjenner det?» (Jer 17: 9)

I vår postkristne tid spilles en ideologi for vårt indre øre: Du er god innerst inne! Gå inn i deg selv, og let til du finner ditt hjertes begjær. I karismatiske miljø kan dette oversettes til «å søke Gud». Dette er veien til vekkelse, å søke Gud!

Problemet er bare: dersom vi er syndere. Til tross for vårt gode liv og alle aktivitetene vi er med på: Har Gud tak i hjertet vårt? Dersom vi ber 24/7 og søker Gud, men ikke stadig kommer til erkjennelsen at i oss selv er vi fortapte syndere.

Da tror jeg faktisk ikke at vi kan være sikre på at det er Gud som får mer og mer plass i oss. Tror vi Gud er med og utbrer Sitt Kongerike i hjerter som er fulle av seg selv? Som ikke omvender seg og daglig ber om tilgivelse og ydmyker hjertet. At Gud får være Herre 100 prosent.

Men det tør jeg ikke. Jeg tror nemlig ikke at Gud er en god far. Ikke egentlig. Under overflaten dirrer en overbevisning om at jeg egentlig er bedre enn Gud. Hvis jeg fikk bestemme, ble livet tryggere og bedre. Uten tvil! Og jeg ser ikke at jeg bare er et menneske. Et menneske som i min uvitenhet setter meg over og definerer meg som bedre enn Gud selv!

Det er mer behagelig å forkynne et evangelium som handler om å tro, enn et som handler om å legge ned sitt eget liv. Det koster ikke så mye, og jeg kan få karriere!

Det er mange brente barn som har smakt fruktene av denne læren. Troslæren eksporterer i noen miljøer et budskap om at Jesus la fra seg all sin guddommelighet, og ble et menneske. Og at vi er skapt for å bli som Ham. Vi kan bli små guder. Kom til Jesus, så blir du frelst. Glem dine gamle sår og synder. Tro nok, så blir du helbredet. Les nok, så er du en god kristen. Be nok, så kommer Guds rike. Dette er egne gjerninger-evangeliet! Da kommer det jo an på oss!

Hvilken cocktail av urenhet, forvirring og vranglære blir det duket for, om vi lærer at «kom bare til Jesus, så blir alt nytt»? Om vi ikke tror at vi alle er falne mennesker, som bærer på sår og synder. For det er jo gjennom våre sprekker, at lyset fra Jesus kan stråle. Men ikke uten at vi bøyer oss ved korset, som sønderknuste syndere.

Ser at vi har slått oss lykkelig på brystet og sagt; i vårt hjerte: «Takk Gud, at jeg ikke er som den han der, jeg gjør det meste riktig iallefall!» Sjokket av å se at jeg har vært en forferdelig fariseer. Slaget det er å falle fra min posisjon som en hengiven kristen, ned til en uhelbredelig synder. Og den enorme friheten. Det handler ikke om meg! Det handler om Jesus!

Og jeg kan kaste meg ned for den eneste gode Herre og si: «Gud, vær meg arme synder nådig!» Der er den virkelige friheten. Når jeg ikke kjemper for å bli god nok kristen. Når jeg endelig kan puste ut, og si: «Jesus, kan du ta over?».

Da blir det ingen ære til meg. Men ingen sted har jeg det bedre enn akkurat her. Når det er slutt på mitt eget. Og jeg tør å være kjent for den jeg er. Med et luftslott som er stukket hull på, og ligger i en rotete haug ved siden av meg. Med mine synder og sår. Ekte og uten filter.

Da kan Gud begynne å få plass i meg. Tenk at jeg skulle få det best når Gud blir stor, og jeg liten. Gi meg nåde til å leve her, ved foten av korset. For en ufattelig frihet!